For å være ærlig visste jeg ikke helt hva jeg ville få denne kvelden. Jeg frykta et glissent John Dee hvor et avdanka band drukna seg sjøl i bråk og kakafonier, og at den fantastiske plata ikke ville være til å kjenne igjen. Så feil kan man altså ta. Mange folk hadde møtt opp, dog var det ikke fullt. Første låta var likevel ukjent for meg, og litt vel kunstnerisk, men så viste det seg da også at dette var en singel de ga ut før The Modern Dance. Den og de tre neste låtene utgjorde en slags innledning til plata, deriblant The Final Solution som fikk meg til å vurdere hvorfor jeg har likt Bob Hunds versjon så godt, da Pere Ubus rett og slett er magisk i forhold. Akkurat den låta fikk god respons fra de fremmøtte, men det var nok ikke bare jeg som ikke hadde hørt de andre tre låtene de starta med.
Konserten fortsatte så med det varslede The Modern Dance i sin helhet. Her er jo hver eneste låt et høydepunkt, men i denne settingen fungerte Street Waves (spor fire på plata) aller best. En usedvanlig fengende sak, som fikk de fleste føtter tilstede til å smådanse litt. Alle disse banda i dag som lager rock for dansegulvet møtte sine overmenn allerede i 1978!
Frontmann David Thomas er litt av en type. Som en venn av meg så treffende betraktet under konserten: Dette er en fyr som er verdens triveligste, snilleste og joviale bestefar, helt til det smeller. Da smeller det hardt, og han er djevelen sjøl. Mer om akkurat det senere. Med en naturlig aura sto han der i front, smånippende til lommelerka si, og var nok både småfull og høy. Mellom låtene serverte han ubetalelige historier om hva sangene handlet om, kombinert med kombinert med sinna oppgulp om Sting, Brian Wilson og Beach Boys. Oppskriften på hvordan gjøre en kvinne fornøyd hadde han også, og det er i grunnen verdt inngangspengene alene. Ekstra interessant var historien om hvordan atomprøvesprengning i Kina førte til atomavfall over Cleveland, som igjen førte til låta Chinese Radiation. Og hvordan Doris Days Que Sera Sera! kunne inspirere Humor Me vet nok bare David Thomas sjøl.
Klassiske punk- og garagelåter blandet med avant garde, noise og samtidsmusikk er ikke nødvendigvis det beste verken for kropp eller sjel. Men på denne konserten fungerte det helt optimalt. En fantastisk jobb av lydmannen som skrudde lyden slik at alle komponenter i lydbildet kom godt fram, og tross all støyen og viraken var det aldri ubehagelig for ørene. Det hele ble en seanse som minnet meg om en kombinasjon av noe man hører på Blitz og på Henie Onstad-senteret, og det var veldig, veldig gøy. Da det var i ferd med å bli for mye kunst spratt i de over i rivende gitarriff igjen, og forhindret hele veien at strikken ble tøyd for langt.
Apropos strikk og tøying: David Thomas’ strikk ble nok tøyd for langt etter konserten. Jeg mistenker at strikken hans ikke var veldig elastisk i utgangspunktet, men da en fullemann ville bort og hilse på han etter konserten smalt det. ”I don’t fucking know you, so don’t fucking touch me! I’m not your best friend, so take your hands off of me! Fuck off! Og så stakk han, og etterlot et passende eksentrisk inntrykk overfor det fornøyde, og godt voksne, publikummet.
P.S.: Som bonus fikk vi også tre låter fra plata Dub Housing som ekstranummer.
