Freddie Wadling, en av Sveriges beste og mest originale sangere, inntok scenen på Røkeriet i Bergen ganske presis halv tolv i kveld. Her til lands er han nok mest kjent som vokalist i Fläskkvartetten, men Wadling har også vært innom punkbandene The Leather Nun, Perverts og Liket Lever i tillegg til kultbandet Cortex på 80-tallet. Hans siste utgivelser har vært mer nedpå og han har de siste årene også fått låtskriverhjelp fra bob hunds Thomas Öberg og Roxettes Per Gessle.

Freddie har slitt med dårlig helse og beveger seg forsiktig ut på scenen ved hjelp av en stokk. Under armen har han en tykk bok full av tekster som han blar febrilsk i mellom låtene. Sebastian Öberg og Christian Olsson fra Fläskkvartetten er også med på scenen i tillegg til Per Johansson på saksofon.

Love Without Sound er kveldens åpningslåt foran et dempet publikum som holder seg et stykke borte fra scenen til å begynne med. Wadling spiller ikke så ofte konserter og velger å benytte kvelden til å gjøre andres låter til sine egne. Med en intens utblåsing på Radioheads Creep er vi godt i gang, men vi skal også få lov til å danse til en skev og skakk versjon av Bowies Let´s Dance hvor Per Johanssons saksofon får briljere ved siden av Freddies vakre vokal.

Freddie virker fornøyd på scenen til tross for at han kan virke litt utilpass foran et publikum. Han snakker om James Bond før han drar en mørk balkaninspirert cover av tittellåten From Russia With Love. "My Name is Bundy, Ted Bundy" spøker Freddie fra scenen før han blar videre i den tykke boken som er plassert på fanget hans. Han er virkelig litt av et syn på scenen der han drikker brus og prater usammenhengende i mikrofonen, men når han synger eier han virkelig scenen. Freddie kunne nesten sunget hva som helst.

Robert Johnsons The Devil and Me låter, om mulig, enda mørkere enn originalinnspillingen fra slutten av 30-tallet. Wadling og hans dyktige musikere skreller låten ned til en akkord og det hele ender opp som en dronete og intens versjon av bluesklassikeren.

En liten svipptur innom James Bond igjen når Freddie kommer med sin versjon av Garabge sitt bidrag til franchisen The World Is Not Enough. Freddie mottar mer og mer applaus og respons fra publikum i Røkeriet og når han avslutter med ekstranummeret My Funny Valentine er stemningen svært god foran scenen.



Freddie har en egen evne til å leve seg inn i hvilken som helst låt og det føles ekte når han beveger seg fra det dempede uttrykket videre til vill råskap og en gjennomført punkete tilnærming til materialet. Det var virkelig et scoop av Nattjazzen å få denne mannen til Bergen.

Det anbefales på det varmeste å sjekke ut Wadlings siste utgivelse The Dark Flower.