Hva skal man si? Röyksopp befestet med konserten torsdag kveld at de er rettmessige innehavere av den norske elektronika-tronen. Etter en litt for svevende og lavmælt intro smalt de i gang med en forrykende festpakke for alle som overvar konserten. Og jeg tror ikke det er veldig feil av meg å si at absolutt alle som var igjen på fjellet sto og digga til denne konserten. Ikledd masker og rare klesplagg sto Berge og Brundtland i midten med en gitarist og en bassist på hver side av scena. Anneli Drecker bidro på fire låter (ja, for det var hu bak den svarte maska også?), og man savnet vel ikke Karin Dreijer eller Robyn i det hele tatt.

Photobucket

Stemninga tok helt av på hits som Happy Up Here, Remind Me, The Girl and the Robot og Poor Leno. Det var utrolig moro å stå litt bak og bare se på at hele sletta foran scena hoppa taktfast og dansa natta vekk. De skulle nok gjerne spilt enda lenger enn det de fikk lov til, de sa i hvert fall det. Og var det en konsert de fint kunne jenka litt på reglene så var det denne.

Noen bittesmå bølgedaler var det. De litt mer introverte og drømmende låtene er flotte å høre på, men de skapte noen pauser fra festen som ikke alltid var ønskelige. Her skulle de bare gønna på med mer dansbart, og hvor var for eksempel Eple?

Suverent levert konsert, og en stor opptur etter skuffelsen på samme scene tidligere på dagen. Da er det bare opp til de andre artistene å plukke opp stafettpinnen.




foto: Christian Roth Christensen

Röyksopp på nett.