Det skotske bandet fikk æren av å være det siste bandet ut på Kastellscena, og med den utsikten og sola på vei ned etter en nydelig dag på Slottsfjell, kunne ikke timingen vært bedre for akkurat denne typen musikk.
Ja, de spiller høyt, men det er på sitt beste så hypnotiserende vakkert at man glemmer at det gjør vondt i ørene når det dras på. Med tre gitarer (iblant et piano/keyboard i stedet for den ene gitaren) i tillegg til bass og trommer sier det seg sjøl at det blir mye lyd. Men når alt stemmer slik det gjorde under denne konserten blir det bare helt, helt topp.
Med den litt ujevne Hardcore Will Never Die, But You Will i bagasjen var Mogwai i storslag og i perlehumør. Med vitsing og fjasing skapte de et motstykke til sin seriøse musikk, noe i hvert fall jeg fant veldig befriende. Å stå der på toppen av Slottsfjell i aftensol på vei ned i horisonten føltes der og da som det eneste riktige i livet. Nesten hver låt bandet spilte kunne fungert som en outro på et black metal-album, og på samme måte fungerer hele konserten som en outro for hele festivalen. Mogwai byr på et veldig spennende lydbilde, og er meget gode intrumentalister. Det beviste de da også ved å traktere flere instrumenter. Publikum storkoste seg under konserten, enten de sto og gynga, drømte eller satt i skråningen og desperat slikket i seg det de kunne få av sol. Om noen sovet underveis våknet de brutalt opp igjen under de partiene hvor det virkelig smalt fra bandets side, sånn som låta Like Herod som går fra det helt rolige til kaskader av lyd på et lite øyeblikk.
Mogwais konsert var storveis og avsluttet festivalen på en strålende måte. Rett og slett et verdig punktum for en festival som bød på mange fine konsertopplevelser.
Foto: Alyssa Schei Nilsen (fra Rockefeller tidligere i år). Bilder fra denne konserten kommer senere.
Mogwai på nett.
