Egentlig var dette en svært vanskelig konsert å bedømme med smarte vendinger og korrekt karakter. I sportsverdenen kjennetegner det en stjerne å ha et svært høyt bunnivå, og følgelig ikke altfor stor avstand mellom dette og toppnivået. Hadde Guided By Voices vært en idrettsutøver hadde det vært en høyst middelmådig en.
For denne konserten varierte mellom det smått begredelige, med sur sang, trommer i litt utakt og generelt sett dårlige spilte sanger, til det helt fantastiske. Men alt med en så stor sjarm at det var gøy hele veien. Og gud bedre så kule de var. Gitaristen konstant røykende og bassisten i tidenes feteste sceneoutfit. Beklager, Audun Vinger, men i kveld var du ikke den kuleste gråhårede mannen i Oslo!
Bølgedalene var hyppige, og spesielt de første tjue minuttene gikk ikke alt på skinner. Det var der og da mest komisk og morsomt å se de. Men idet vokalist og bandsjef Robert Pollard gjorde et sprettent hopp skjedde det noe med bandet. Jada, det var fortsatt ujevnt, men låtene satt likevel på en helt annen måte enn fram til da. Guided By Voices har en helt enorm samling med hits å lene seg på, og noen av de aller største av de var også høydepunkter under Øya-konserten. Personlig syns jeg Motor Away og I Am A Scientist var de som fungerte aller best, og i disse øyeblikkene var det ren magi. Så får ve heller leve med at staminaen ikke er som den en gang var.
Foto: Bjørnar Håland og Steffen Rikenberg
