Mange husker med glede sist gang Fleet Foxes besøkte Øyafestivalen. Den gang var det Sjøsiden som var scena, mens de i år hadde blitt forfremmet til hovedscena. For meg ble dette heller kjipe greier. Det som opprinnelig er et band med enormt stemningsfulle låter og vakre harmonier ble i stedet et band som hadde pøst på med masse instrumenter og lyd for å passe inn i det store formatet. Det ble en stadionkonsert uten et stadionband, og på tross av en bedre andre halvdel av konserten ble dette uengasjerende og i noen tilfeller skikkelig døllt.

Photobucket

Harmoniene druknet i for mye instrumenter som igjen var vanskelige å skille fra hverandre. Til det ble det for mye klang. Man merket det på hele atmosfæren at ting ikke var helt som det skulle, og jeg måtte flytte meg rundt opptil flere ganger for å komme vekk fra gjenger med mennesker som brukte konserten som bakgrunnsteppe for høylytte samtaler og latter.

Som sagt kom det seg litt halvveis. Det var en liten trilogi av kjempegod stemning cirka midten av konserten med White Winter Hymnal, Ragged Wood og He Doesn’t Know Why som viste hvilke låter de har å by på. Sammen med Helplessness Blues til slutt trakk de konserten litt opp, men som helhet var det likevel langt unna det jeg og sannsynligvis mange med meg forventet av Fleet Foxes.




Foto: Bjørnar Håland