Dette var så utrolig bra! Det er fristende å si at Graveyard sang bedre enn Robert Plant og spilte gitar bedre enn Jimmy Page. Jeg sier det likevel ikke av frykt for represalier fra hvermansen. Eller sa jeg det nå nettopp?
Fra start til slutt var dette en maktdemonstasjon på hvordan ekte rock skal spilles, og låtene holder også et så høyt nivå at det skal spilles dårlig for å trå feil. Her var det ingen feiltråkk, og hele Klubbteltet var fylt med testosteron og mannesvette. Oss korthårede fikk for en stakket stund innbilt oss at vi hadde lange lokker vi også, slik at var taktfaste banging fikk bedre effekt.
Graveyard er så dyktige musikere, og flere ganger ble lange soloer respondert med imponert jubel fra publikum. Vokalisten er usedvanlig rå til å synge, og ligger midt imellom nevnte Robert Plant og Chris Cornell (på sitt beste). Det er en artig kombinasjon å være så gammeldags og så riktig på en og samme tid. Graveyard fikser den lett som bare det, og beviser hvorfor Hisingen Blues fikk så god omtale som den fikk da den kom ut i vår. Disse gutta har, om ikke toppet, så vært i toppen av hitlistene i Sverige, og sånn som dette låter burde alle høre på det. Jeg følte at det eneste riktige var å ha en øl i hver hånd og bare brøle høyt så ofte jeg kunne. Det er bare eksempler på hva ballerock kan gjøre med en. Et av årets virkelige høydepunkt.
Foto: Julie Loen
