Til Vikascenen trakk de en god del folk, men selv om mengden så noe spredt ut skal det godt gjøres å finne et mer oppslukt publikum. Her var det ikke mye snakking i folkemengden, bare lett nikking på hodet, tapping med føtter, og med såpass hypnotisk musikk skal det da også godt gjøres å ikke bli fascinert av det som skjer på scenen.
Musikken deres kunne lett blitt rotete, men som vi fikk se og høre i Middelalderparken torsdag ettermiddag, er det et vanvittig system i kaoset. Bandet som ble startet for fullt i 2006 har sluppet fem studioalbum (4 i Europa), og på konserten fikk vi blant annet høre Say What You Want fra skiva Fits. Singelen Street Joy fra nettopp D sto klart frem som et høydepunkt - vokalist James Petralli har en stemmeprakt utenom det vanlige og der han på det mest tandre er til forveksling lik Thomas Dybdahl, har han også øyeblikk der han høres ut som Isaac Brock fra Modest Mouse. Et annet av konsertens høydepunkter var låta Bess St - også denne fra D - som faktisk fikk folk til å smådanse litt der de sto.
White Denim er ikke et enkelt band å høre på. Det er komplekst på grensen til galskap; så teknisk og matematisk at det lett kunne blitt sjelløst. Men hvor kaotisk det enn er så har medlemmene stort sett full kontroll over alt som skjer og presterer å gjøre det interessant, melodisk og fengende i tillegg til infernalsk og psykedelisk.
På Øyafestivalen gjorde de dette på mesterlig vis, og endte opp som en av de mer interessante konsertene så langt under årets festival.
