Denne gangen hadde nemlig Monáe tatt med seg fullt band, kordamer og dansere, samt venetianske masker og sterkere hårspray, til Øyafestivalen. Disse elementene, kombinert med Monáes sjarm og entusiasme på scenen, sørget for at torsdagens konsert ble en perfekt forestilling: Lyden var stort sett krystallklar, energi-androidens stemme var ren og sterk, sceneshowet var enkelt dog underholdende, og stemningen stod i det himmelblå, nesten skyfrie taket.
Etter at en fyr i smoking hadde coachet publikum i “Monáááeee!!!”-brølet, som stod i stil med den enorme “Janelle Monáe”-backdrop’en, entret hun scenen som én av tre kappekledde skikkelser. Etter å ha avduket seg selv til publikums ville jubel, ble de velsmurte hjulene i Monáe-maskineriet satt i bevegelse.
Svingende Dance Or Die fikk fart på publikums klappehender og danseføtter med det samme, mens overgangen til mer soul-popete Faster fikk blåserrekken til å løpe på stedet, før hele storbandet svaiet med til melodien på Locked Inside, som avsluttet startmaratonet. Akkurat slik debutalbumet The ArchAndroid begynner, altså.
Nettopp dette er muligens det eneste man kunne hatt å utsette på Janelle Monáes strålende show: At det er for perfekt, for velsmurt. At konsertsangenes lydbilde er identisk med de studioproduserte versjonene. At hovedpersonens “look” er den samme som for tre år siden, trolig som en del av nøye kalkulert imagebygging. At musikerne, koristene og danserne er så samspilte og flinke at resultatet blir en ferd med kjedelig få humper i veien.
Men neida. Janelle Monáe og kompani leverte akkurat det folket ville ha. Om noen vil kalle det kynisme, vil andre igjen kalle det underholdningsteft, show business! Dama viste uansett at hun virkelig kan synge, både på den rolige Charlie Chaplin-komponerte låta Smile og Jackson 5-hiten I Want You Back, hvis konvensjonelle fremførelse fikk publikum til å klappe entusiastisk og digge med.
Den velsmurte festfabrikken viste seg imidlertid også å komme med overraskelser. Etter å ha fått samtlige publikummere til å bevege seg eller synge med til flotte, rebelske Cold War
(første gang lyden var litt dårlig), svevde et hav av sorte og hvite ballonger ut over folkemengden. Mens de fengende funky tonene av Tightrope lød utover Sjøsiden, begynte folk å leke med ballongene, hoppe, danse og klappe med. En pompøst langtrukken, veldig kul finale, som endte med et kontant stopp-hopp fra Monáe selv signaliserte at showet var over, men neida!
Og det var denne avsluttende genistreken som på ett vis reddet det nesten sleskt velsmurte konsertmaskineriet: Den nervøst ustyrlige hiten Come Alive (The War Of The Roses) sendte både bandet og Monáe selv ut på kanten av det kontrollerte - der skjønnhetens stemme gikk i ektefølt fistel i et av refrengene, der den utstuderte sveisen endelig gikk i oppløsning.
Etter å ha fått storband, korister og dansere til å spille døde på scenen, utførte scenedronningen det imponerende stuntet å få samtlige publikummere til å sette seg ned på huk (med unntak av sofagrisene på VG-tribunen). Der satt vi, pumpa etter febrilsk armaerobic og en knallkul gitarsolo fra André 3000-lookalike’en, og lot Monáe få oss til å synge små strofer etter henne - som en del av det roligere partiet mot slutten av låta. Moro!
Og hva kom helt til slutt? Jo, “den utrolige Janelle Monáe” gjenopplivet både bandet, koristene, danserne og flere tusen publikummere med sin stemmeprakt - til en frenetisk finale både på scenen og i folkehavet. Klimaks kom da dronningen selv kastet seg ut i pulikum, før hun igjen forsvant kappekledd fra åstedet.
“Herre min Gud!” utbrøt en ekstatisk dame i publikum et par øyeblikk etter dette. Dét var temmelig dekkende.
Foto: Espen Stranger Seland, Erik Moholdt
