De og alle andre fikk jaggu valuta for pengene, for OFF! viste det relativt kjipe Oslo-publikummet hvor hardcore-skapet skulle stå. No nonsense punk rett i fleisen og takk for seg. Jeg tror de rakk gjennom alle sangene de har gitt ut, 18 i tallet, på de 25 minuttene de spilte (festivalens eneste band som ikke fylte hele den tilmålte tiden?), og hver og en av de ble levert rett fra punkehjertet til Keith Morris og co.
Uansett hvor bra OFF! leverte så klarer de ikke å fjerne det faktumet at hardcore ikke har noe på en sånn festival å gjøre. Én og en halv meter høy scene, gjerde mellom publikum og scene, og strengt forbudt med crowd surfing. Det blir aldri så bra som det kunne, og hadde, blitt på en liten klubb, men det ble så bra det kunne bli på Øya. Heldigvis ble de i det minste plassert på Vika, og ikke på for eksempel Sjøsiden.
Som seg hør og bør ble det tid til litt preiking fra Mr. Morris. Både om ignorante tosker i USA som gir faen i alle andre enn seg sjøl, og også en fin liten hilsen til avdøde Jeffrey Lee Pierce, etterfulgt av sangen med samme navn. Bandets beste låt, spør du meg. Keith Morris er en så karismatisk frontmann at de fleste artistene på årets Øya burde skamme seg i forhold, og hans nærvær på scena gjør at man helt glemmer at mannen kun er en og en halv meter høy. I tillegg til nevnte Jeffrey Lee Pierce vil jeg trekke fram I Don’t Belong og Compared To What fra den siste sjutommeren som konsertens høydepunkt. Når det er sagt er det vanskelig å trekke fram enkeltlåter da hele konserten var suveren.
Foto:Erik Moholdt
