Foto: Bjørnar Håland

Pulp var et av de aller største bandene innen britpopbølgen på 90-tallet, og mange mener de egenhendig skapte stilen vi idag kjenner som indie/ britpop. Hvor store de var på 90-tallet var nok vanskelig å forstå for mange som var på Øyafestivalen fredag, men at bandet er levende legender for de fleste født før 1990 er nok ikke å underdrive. Kommersielt sett har bandet i ettertid falt noe i skyggen av Blur og Oasis, men musikalsk sett har Pulp vært vel så viktige som sine kolleger og landsmenn.

Så var det da også stappfullt foran Engascenen lenge før bandet tok til scenen fredag kveld, og skjeldent forventningsfulle øyne sto og nistirret på det svarte teppet som dekket scenen. Spredte strofer av gamle hits kunne høres gjennom mengden og da laserskrift åpenbarte seg på sceneteppet og gjentok mange av meldingene som lå på bandets hjemmeside i forbindelse med gjenforeningen, forandret den lave summingen blant publikum seg til jubel. Selve om meldingene og ideen var morsomme varte det i overkant lenge, og ble nesten litt irriterende med tanke på hva man EGENTLIG ville se. Men til slutt falt teppet og avslørte en stor lysende Pulp-logo før bandet satte igang med Do You Remember The First Time og Jarvis Cocker danset seg inn på scenen i kjent stil til et jubelbrøl uten like.

Konserten fortsatte med Monday Morning fra mesterverket Different Class, og et nesten hysterisk publikum sang med på hvert eneste ord. Låter som Something Changed og Pencil Skirt fra samme plate og Acrylic Afternoons fra His’n Hers var like populære blant publikum, og det hele eksploderte da Jarvis kastet slipset og bandet satte igang med en av sine aller største hits Disco 2000.

Jarvis Cocker viste seg fra en meget sympatisk side og skravlet og vitset med publikum. Han spøkte med skiltet til Klubben (“It means the club, yeah?”) som han ikke hadde funnet etter sin vandring over den ustødige vannbroen, og med det som må ha vært tidenes største jukselapp fikk vi høre mer eller mindre relevante fakta mellom låtene. Blant annet fikk vi vite når Pulp besøkte Norge forrige gang (selv om Jarvis måtte innrømme at han selv ikke kunne huske det i det hele tatt), at Mark Knopfler hadde fødselsdag og vi fikk høre sitater fra Ibsen og William Blake – alt knyttet opp mot låtene som fulgte. Vi fikk et nydelig lasershow i forbindelse med låta Sorted for E's and Whizz, mens Jarvis likegodt hoppet ned til publikum med et håndholdt kamera og filmet første rad under et annet nummer.

Jarvis Cocker vrikket seg rundt på scena med hoftevrikk og bevegelser som hintet til det ene og det andre, og det hele kulminerte i låta This Is Hardcore fra skiva med samme navn. Det hele var mørkt, farlig og lidenskapelig, og publikum skrek stadig etter mer.

Men til slutt måtte bandet takke for seg, og det skuffede brølet fra publikum forandret seg til ren ekstase da bandet toppet hele kalaset med legendariske Common People. Låta som for mange var selve soundtracket til 90-årene var magisk der den runget utover Middelalderparken, med hjelp fra Noah & The Whales Tom Hobden på fiolin. Vi fikk høre en fantastisk versjon av storhiten som varte akkurat lenge nok til at publikum fikk danset av seg siste rest av energi før de vandret lykkelige hjem i natten.

Pulp Offisiell Side