Tar man gjennomsnittsalderen i Klubben-teltet med i beregningen, er det nærliggende å tro at også andre i lokalet næret et neonfarget håp om et lyddykk inn i fordums festligheter. Og festlig ble det, om enn på betraktelig ferskere vis. 120 Days, for anledningen spritet opp med både gjestetrommis og gjestevokalist, virket nemlig temmelig bestemt på å lede publikum bort fra den selvtitulerte debutens umiddelbare farvann.
På nonchalant kristiandsundsmål proklamerte frontfigur Ådne Meisfjord innledningsvis at de skulle “spille noen nye låter”, fra den etterlengtede oppfølgeren som slippes snarlig. Og det begynte tyngre, tøffere, mer støyete enn tidligere, men sakene var fortsatt definitivt fengende. Arne Kvalviks hardhendte traktering av et par cymbaler, samt gjestevokalist Anne Lise Frøkedal (Harrys Gym, I Was A King) sin flotte stemme, var her med på å skape uventet dynamikk i lydbildet.
For fire år siden sa bandet til Dagsavisen at de hadde planer om å dra musikken i en mer technopreget retning, noe de fredag viste at de har fått til. I røykmaskinen og strobelysenes tegn skapte 120 Days en insisterende, knalltøff technofest (med svært god lyd), som i hvert fall fikk folk på de forreste radene til å danse eller digge med. “Kanskje publikum sparer kruttet til de gamle godhits’ene?” tenkte en ivrig hodenikkende undertegnede og så seg forundret rundt i den temmelig nøkterne folkemassen.
Men bandet bare fortsatte ufortrødent med sitt insisterende technoløp. Og ved overgangen til stålharde, skurrende danserytmer som ble brutt opp av lysere, svevende synth, begynte endelig hodebevegelsene å bre seg bakover i det fulle lokalet. Da bråkete bass, spennende temposkifter og Kvalviks cymbaler tok over stafettpinnen, gikk det en bølge av diggende dansebevegelser gjennom forsamlingen, som tydeligvis begynte å venne seg til 120 Days‘ ferske drakt.
Det var dermed, nesten overraskende, guttas nymotens techno-tuftede fest som lagde mest liv i salen. For da 120 Days lot den flotte gamlelåta I’ve Lost My Vision (Kraut nr 1) få slippe til, forholdt de fleste danseføttene seg nøytrale. Kanskje en drøyt ti minutter lang låt med utstrakte, repetitive instrumentalpartier i så måte ikke var det mest åpenbare valget - etter å ha innledet med såpass mange nyere, ukjente låter?
Her fikk i det minste Meisfjord vist at han fortsatt kan synge - etter et nesten vokalløst, og derfor noe ensformig, technoparti. Bandets rimelig introverte fremtoning på scenen, kombinert med lange trekk uten Meisfjords kule vokal, forårsaket for øvrig at publikumskontakten til tider forsvant.
Den sømløse overgangen til hitlåta Come Out (Come Down, Fade Out, Be Gone) sørget for å drukne mye av publikums jubel; kanskje nok et tegn på at bandet heller ønsker fokus på det nye materialet. Men da Come Out’s første toner lød utover Klubben, begynte bare publikum å juble høyere - og klappe takten.
Igjen - til tross for massiv jubel og taktklapp både under og mot slutten av hitlåta, klarte imidlertid ikke publikums respons å gjenopplive de fordums festminnene som henger ved 120 Days‘ debutlåter. Dette betyr ikke at 120 Days-gutta er klare for å slukne på nachspiel, kun at de har med seg noe ganske annet å drikke på. Som altså viste seg å smake temmelig digg!
Foto: Espen Stranger Seland, Jan Erik Svendsen, Bjørnar Håland
