Klubben på Øyafestivalen var dermed fylt opp av forventingsfulle konsertgjengere fredag kveld, deriblant menn i t-skjorter med den flinke fyrens navn på. Teltet summet av stemmer som kun ble mer oppspilte av at Twin Shadow og bandet var et par minutter for sene ut på scenen. For dette måtte jo bare bli festivalens beste konsert!
Eller ikke. De farlig høye forventningene falt på hard og vond steingrunn. Men denne sure skuffelsen var ikke først og fremst Twin Shadow sin skyld, stakkar. Både han og bandet gjorde nok sitt beste (med unntak av en forvirrende tempoøkning i takten på flere av låtene). Det var hovedsakelig den forferdelig dårlige lyden som ødela det som kunne ha vært årets beste Øya-konsert.
Nydelige, subtile Tyrant Destroyed med Moby-dempet vokal er ikke like fantastisk når vokallyden nesten høres vrengt ut og den delikate instrumenteringen forsvinner i “skurrrr, skurrrr, skuuuurrrr”. Å, skuffende. Også fengende I Can’t Wait ble skjemmet av ullen, støyete lyd - noe som muligens var grunnen til et livløst publikum. Men bandet mottok likevel mye sympatisk jubel for innsatsen. Vokallyden ble imidlertid noe bedre på Slow: Akkurat der Twin Shadow strakk stemmen mot de lysere tonene, kom i hvert fall vokalen tydeligere frem. Yay.
Og forresten, Twin Shadows uflaks stoppet ikke ved lyden! Også røykmaskinen gikk berserk, og i uheldig kombinasjon med hvitt scenelys ble hele bandet usynlig. “Do we need more smoke machine?” spurte hovedpersonen ironisk og ba om at maskinen ble stoppet - før han fikk publikum til å vifte febrilsk med hendene for å få bort noe av røyken. Eventuelt for å døyve den intense fiselukten som med ett oppstod i salen. Stakkars Twin Shadow.
Etter hvert begynte det fullsatte teltet å anta en mer slunken form, da enkelte begynte å rømme støyskandalen. Men de som holdt ut ble endelig belønnet. Lyden forbedret seg etter hvert, og ulykksalige Twin Shadow leverte en lovlig dritkul utgave av gladlåta Yellow Balloon. Og roligere, drivende Castles In The Snow ble innledet med kule klappeffekter fra synthen til norske 120 Days. For jo da - flyselskapet sørget selvsagt for å miste synthen til stakkars Twin Shadow på vei til Oslo.
Ekstremt catchy At My Heels ble heldigvis også beæret med anstendig lyd, og publikum lettet fornøyd på føttene og klappet ivrig med til takten. Lyset så (utrolig nok) ut til å funke som det skulle, og ved å plutselig slokne alle lampene et øyeblikk skaptes stilige, effektfulle låtavslutninger. Den brokete konserten ble avsluttet med tittellåta fra debuten, Forget. Lyden holdt seg i godlage, og den harmoniske sangen, ispedd sløy wah wah-gitar, rundet av på vakkert vis.
Dette var Twin Shadows første konsertbesøk i Norge. La oss håpe den sviktende teknologien ikke har skremt ham bort for all fremtid. For han fortjener så visst et nytt forsøk, stakkar.
Foto: Espen Stranger Seland
