Og da Wu Lyf spilte sin Øya-debut på Vika lørdag kveld, tok de omsvermede guttene hipsternes ironiske distanse til et nytt nivå: De distanserte seg tilsynelatende fra det faktum at de stod på en festivalscene, og leverte heller en slags ikke-konsert, noe som lignet mer på en intern bandøving. For Wu Lyf serverte ikke så mye mer enn det lyttingen til debutskiva gir. Ingen uventede krumspring, ingen fascinerende entusiastisk spilling, ingen overraskelser. Det mest spennende visuelle uttrykket var i så måte bassisten og trommisens bare overkropper (og førstnevntes grantretatovering).
Vokalist og keyboardist Ellery Roberts’ mikrofon var plassert slik at han var vendt 90 grader bort fra publikum. Og når han først adresserte folkemengden var det i form av et par uforståelige brekelyder. Mens bassist Tom McClung distanserte seg fra det faktum at han faktisk snakket litt til publikum ved å takke på amerikansk tulleaksent. Og trommis Joe Manning var så distansert fra den norske lusekoften han entret scenen i at han ikke gadd å spøke med det engang. Gitarist Evans Kati bød ikke på stort mer enn en introvert fremtoning, og noen få sangstrofer, da. Litt merkelige greier, rett og slett.
Men ikke-konserten var kul nok, altså. Lyden var temmelig bra, stemningen i publikum var god, dog vel avbalansert. De kule gutta leverte en feiende flott versjon av fine L Y F. Kjekkasvokalistens hese Kings Of Leon/ Clap Your Hands Say Yeah-stemme presset effektfullt frem “I love you foreeeeever!”, mens han slo seg ektefølt på brystet halsbrann-/Tarzan-style.
Imidlertid gjorde Wu Lyf et par diskré, gode grep. Den Black Lips-aktige, fengende Spitting Blood, fremført i blodrødt scenelys, vakte begeistring og godstemning hos publikum. Her var trommisens tøffe solo og den overraskende vakre sangstemmen til bassisten finfine elementer. På We Bros lot bandet vokalisten få innlede låta helt uforstyrret med refrengstrofen “We bros…”, i stedet for å begynne med den vanlige instrumentalintroen. Et smart, fengende knep.
Alt i alt var Wu Lyf’s ikke-konsert en kul opplevelse, men for de som forventet noe helt uventet (…) fra mystikkmesterne - eller de som hadde lest Øyafestivalens bandbeskrivelse (… de er et herlig liveband… [som er gode] til å skape feststemning), innfridde neppe konserten optimalt. Men igjen, kanskje det var oss “for lite hippe” nordmenn som ikke klarte å være med på festen? Eller kanskje hipphet står for fall?
Foto: Bjørnar Håland
