“It is crazy for us to be here, so thank you!” påstod vokalist og gitarist Taylor Guarisco, men det var bandet selv som stod for mesteparten av galskapen. For det gikk mye i gapende munner, igjenknepne øyne, hoderisting, hopping og all mulig annen bevegelse, som understreket både Givers’ energi, tilstedeværelse og vanvittige spilleglede.
Selv om lyden til tider var litt grøtete, muligens på grunn av det store og sammensatte lydbildet (to trommesett, synth, xylofon, tamburin, elgitar, kassegitar, bassgitar, osv), og melodiene ikke alltid var like lette å følge, ble denne konserten et av de klare høydepunktene på årets Øyafestival.
For Givers demonstrerte hvorfor det er så bra å være på konsert: En mp3-fil eller en CD kan ikke vise søte Tif Lamsons energiske glis, lynsnare veksling mellom trommer og ukulele, eller hvordan hun spiller xylofon og rytmebjeller samtidig. Det samme gjelder Taylor Guariscos underfundige ansiktsuttrykk når han både spiller gitar og synger, eller Nick Stephan (synth, vokal) sin pussige “kontoransatt-look”. For ikke å glemme hvordan bassist Josh Leblanc gjerne stiller seg klin oppi gitaristen eller trommisen mens han stirrer på dem og spiller bass. Haha, for en gjeng! For en livsglad godgjeng!
Den farlig fengende gladlåta Meantime fikk publikum til å smile og nikke med, mens bandmedlemmene lot seg oppsluke av spillingen - og vekslet mellom å være ivrig bøyd over instrumentene sine og å smile oppspilte til hverandre. På In My Eyes overtok bassisten elgitaren mens gitaristen gikk over til kassegitar, og trommis Kirby Campbell på sin side gikk berserk bak trommene. Mye jubel fra et stadig mer begeistret publikum.
Lamson, den eneste jenta i bandet, og gitarist-vokalist Guarisco skiftet virkningsfullt på vokaljobben og gikk også ut i en festlig ukulele-gitar-duell. Og Lamsons stemme, som vekslet mellom å være vakker og ektefølt hes, frisket opp det klassiske indie-lydbildet der den mannlige vokalen oftest regjerer.
Etter å igjen ha uttrykt sjokket over å være på Øyafestivalen, avsluttet Givers energifyrverkeriet med fantastisk dansbare, optimistiske Up Up Up. Flere i publikum hoppet rundt, mens en bølge av diggende, god stemning bredte seg langt bakover i forsamlingen. Fullstendig revet med i låtas livsglade uttrykk var det så vidt bandmedlemme klarte å holde på instrumentene, i all spilleiverens akrobatikk. Imens hamret trommisen løs på fascinerende vis - før bassisten satte en stopper for dét ved å like gjerne rive ned begge cymbalstativene, samt vokalistens mikrofonstativ. God moro!
“We don’t know how to thank you enough, so we just say thankyouthankyouTHANKYOU!” utbrøt vokalisten deretter i ivrig småhes fistel, før Givers-jenta fullførte sjarmtoktet over dammen til Norge med et prøvende “tusen takk!”. Vettu, Givers? Baaaaare hyggelig!
Foto: Amund Ostbye, Bjørnar Håland
