Jeg skal innrømme at jeg ikke var overbevist om at dette kom til å bli festivalens høydepunkt. Jeg var redd for at det ville være for få dedikerte i publikum og at responsen ikke skulle være et hardcore-band verdig. Det tok cirka 20 sekunder før jeg forsto at dette skulle bli fantastisk.
Comeback Kid gikk rett i strupen på de frammøtte i Klubben, som lett viste seg som festivalens beste scene. De tillot jo crowd surfing! Vokalisten bandet har i dag har ikke alltid vært vokalist, han bytta fra gitar til mikrofon da den tidligere frontfiguren slutta. Men man skulle tro Andrew Neufield aldri hadde gjort annet enn å stå i front av et band, for han er en naturlig begavelse.
Comeback Kid ga i fjor ut en av det årets aller beste plater med Symptoms + Cures. Vi fikk servert flere låter fra denne i går kveld, og for min egen del var G.M. Vincent & I , fjorårets aller beste låt, hands down, det definitive høydepunktet, sammen med Wake The Dead fra plata med samme navn. Det var rett og slett umulig å holde seg i ro. Publikum gikk av hengslene fra start til slutt, det var crowd surfing, circle pits og vill moshing, samt invadering av scena. Og alt uten at vaktene tok affære. Kudos!
Dette var en konsert som beviser hvorfor hardcore punk er overlegen absolutt alle andre sjangere når det kommer til intensitet og energinivå på livekonserter, og publikummets respons er på et helt anna nivå enn alt annet man er vitne til på Øyafestivalen.
Kroppen verker nå, dette var brutalt. Men det var så inderlig vakkert!
Foto: Julie Loen
