Å ha Håkan Hellström som avsluttende artist på Enga-scenen er et utrolig trygt valg. Og ikke noe negativt i det, det tidspunktet er ikke det riktige for gambling. Håkan leverer alltid god stemning og flotte konserter, og er det noe man trenger etter fire dager med festival, festing og man begynner å bli sliten, så er det skikkelig god stemning.

Jeg har sett noen konserter med alle nordmenns favorittsvenske (eller er det Veronica Maggio nå?) en god del ganger, og noe har forandret seg underveis. Om det er Hellström som har forandret seg eller om det er undertegnede er heller uvisst, men det er ikke lenger Kom Igen Lena eller Ramlar, som for øvrig var konsertens skuffelse, som får opp godstemninga hos meg. Første halvdel av Nu kann du få mig så lätt satt virkelig bra, og Det är så jag säger det var rett og slett nydelig. Jeg har blitt en softing. Jeg savna Vi två 17 år mer enn jeg savna En vän med en bil for å si det sånn. Når han tok det helt ned ble det en inderlig, sår og vakker stemning som spredde seg over hele Middelalderparken. Hvis man ikke ble forelska, eller enda mer forelska i noen da, er man en kald, kald jævel.

Photobucket

Det er midtempo-låtene som funker dårligst for meg nå. De blir verken fugl eller fisk, man kan verken danse eller kline. Og sånn det har blitt vil jeg også heller kline enn danse når jeg hører på Håkan. Man blir ikke mindre amorøs av å høre den fantastiske saksofonspillingen til bandmedlem Björn Almgren heller. Jeg etterlyste mer saksofon i popmusikken etter Destroyer på torsdag og fikk det i bøtter og spann på festivalens siste konsert. Det var balladene og Björn Almgren som imponerte meg, Håkan var mer på det jevne, sjøl om han hadde publikum i sin hule hånd.




Foto: Bjørnar Håland og Siv Randi Vinsrygg