Å se Death Cab for Cutie live i 2011 viste seg å være en eneste stor fornøyelse. Bandet så ut til å storkose seg på scenen, og medlemmene sendte hverandre fornøyde smil hele veien. Publikums ekstatiske respons til hver eneste sang satte heller ikke akkurat noen demper for stemningen. Og det var ikke rart fansen var fornøyd: Vi ble servert en lang og oppsiktsvekkende velkomponert setliste, som var spekket med de beste låtene fra alle syv Death Cab-album, samt flere av deres EPer. De tjufire sangene tok turen innom et mangfold av ulike stiler og perioder for bandet, og bør ha tilfredsstilt flere generasjoner med Death Cab-fans, alt fra den gamle årtusenskiftet-generasjonen til generasjonen som fulgte det store kommersielle gjennombruddet i 2005, til dagens nyfrelste.
Det hele åpnet særdeles solid, med en over ni minutter lang versjon av fantastiske I Will Possess Your Heart fra Narrow Stairs (2008), som må være den sterkeste sangen de har utgitt de siste fem årene. Under denne tok gitarist Chris Walla og bassist Nick Harmer frontposisjonen, mens vokalist Gibbard gjemte seg bakerst i scenen sammen med trommis Jason McGerr, mens han sittende foran keyboardet sang ut historien om den oversette forelskede som sliter med å bli lagt merke til av sin utkårede. Et effektivt åpningsnummer som sugde oss rett inn i Death Cabs verden.
Allerede etter førstenummeret reiste Ben seg fra keyboardet, spaserte fremover på scenen og inntok sin naturlige plass som frontfigur. "Vi er Death Cab for Cutie", kunne han fortelle oss, før han tok gitaren i hendene og satte i gang en perfekt rekke med fem gitardrevne låter. Frontfigurens publikumskontakt og sjarm var upåklagelig, og vi ble alle minnet på hvilken entertainer Ben Gibbard er. En av Death Cab for Cuties største styrker har alltid vært tekstene, og Ben er definitivt også god med ord på scenen. De mange underfundige betraktningene og sarkastiske kommentarene vi finner i sangtekstene – som den alltid like latterfremkallende dissingen av nabobyen Los Angeles i Why You'd Want To Live Here - ble matchet av særdeles underholdende småprat fra scenen. I løpet av denne fikk også både Ben og Chris gjort mye narr av det faktum at de befant seg inni en sportshall, og spøkte med hvor sært det var å være på konsert i en hall dekorert med ergometersykler.
RIMAC Arena er en gedigen sportshall på en universitetscampus, og selv om det var imponerende å se hvor vanvittig mange Death Cab-fans som lar seg samle under ett tak en tirsdagskveld i California, var hallen dessverre lite egnet som konsertlokale. Da hallen ikke var naturlig inndelt til denne typen bruk, ble inndelingen i seksjoner tatt hånd om av ganske så gretne vakter med lommelykter, som ikke vegret seg for å lyse inn i publikum og sette oss på plass hvis vi under fornøyd dansing våget å tråkke et eneste skritt for langt utenfor de oppsatte imaginære linjene. Den litt negative følelsen av å være i et arena først og fremst ment for amerikanske sporttilskuere ble forsterket da den sjarmerende unge mannen stående bak oss spydde på oss mot slutten av konserten. Riktig sted for fyll i publikum var det kanskje, men definitivt feil dag.
Likevel: Man glemte heldigvis sine omgivelser fullstendig når bandet spilte så enestående som de gjorde. Setliste, publikumskontakt, teknisk fremføring, produksjon – alt stemte, samtidig som gutta fremsto som jordnære og spøkefulle. Bandet fremførte ikke bare alle sanger med åpenbar glede, men visste også å sprite opp flere av sangene med nye elementer som differensierte dem fra studioversjonene. Om det så var et ekstra sett med trommer eller nye, lange instrumentalpartier, alle påfunnene fungerte utmerket. Enhver mistanke om at Death Cab for Cutie har mistet noe av dynamikken sin på det femtende året i sin karriere ble avkreftet: Dette er fire utvilsomt dyktige musikere i toppform.
Foto: Frederic Lohr
Death Cab for Cuties offisielle nettsider
