Mange har undret seg litt over det dramatiske musikalske stilskiftet den australske indiepop-gjengen Architecture in Helsinki har gått gjennom de siste årene, og for å gjøre det klart med en gang: Undertegnede er intet unntak. På debutalbumet Fingers Crossed fra 2003 låt det hele som en gjeng milde musikklæreres forsøk på å skape Barne TV-musikk for voksne. De åtte medlemmene sang vennlig og forsiktig mens de demonstrerte et imponerende antall forskjellige instrumenter, alt fra xylofon, fløyter og klarinetter til bjeller, klapping, knipsing, synth og diverse blåseinstrumenter. Denne pure og barnlige naivismen vek litt til side på etterfølgeren, den herlige genistreken In Case We Die, der elementer av hipp og dansbar electronica også begynte å snike seg inn i blandingen. I de siste to albumene har antall medlemmer blitt redusert til fem, og antall instrumenter gått enda mer ned: Det er synthen og electronicaen som står i fokus hele veien når Architecture anno 2011 entrer scenen i Oslo.



"Vi er veldig glad for å være tilbake i Oslo", fortalte de oss, "dere må tro oss når vi sier at vi virkelig liker Oslo, for vi har nettopp flydd i 30 timer bare for å komme oss hit!" Med en så lang reisevei sier det seg kanskje selv at det er uaktuelt å drasse med seg et utall forskjellig instrumenter, men grunnen til at konserten var fullstendig dominert av synthesizerne var nok heller at bandet har lagt blåse-, klokke- og strykeinstrumentene bak seg for godt. Architecture in Helsinki ble tidligere år signert hos det australske plateselskapet Modular. Modular er stallen til så godt som alle bandene som har stått for de siste års bølge av australske electropop, inkludert Cut Copy, Van She, The Presets og flere. I april slapp Architecture in Helsinki sitt første Modular-album, Moment Bends, som er deres helt klart mest dansegulv-orienterte skive så langt, og mesteparten av setlisten for konserten på John Dee besto av materiale fra denne. Settet åpnet med den drømmende synth-affæren Desert Island fra Moment Bends, der mantraet "our new home, our new home, our new home" ble gjentatt om og om igjen, og vi ble dratt rett inn i sjangeren der de føler de er mest hjemme: synthpopen. Publikum responderte veldig bra, og det tok ikke lang tid før hele John Dee ble forandret til et aldri så lite dansegulv.

Gjennom hele kvelden byttet mannlig vokalist Cameron Bird og kvinnelig vokalist Kellie Sutherland på rollen som frontfigur og senter for all oppmerksomhet, og de klarte seg bra i rampelyset - men begge virket en smule slitne. Det er mulig mangelen på overskudd skyldtes den lange flyreisen, men undertegnede savnet et større engasjement og høyere energinivå fra scenen. På den den brautende og høylydte Hold Music fra Places Like This fikk man forfriskende nok se Bird brøle og rocke litt, og under That Beep, en av singlene fra Moment Bends, slo hele bandet til med en sjarmerende koreografert dans, og energien smittet umiddelbart over til publikums danseføtter og smilebånd. Resten av tiden led fremførelsen dessverre av et litt statisk sceneshow.



Likevel var det definitivt liv i konserten, og mange av de nyere sangene gjorde seg svært godt live. Årets radiohit Contact High kan på albumversjonen på Moment Bends låte relativt kunstig til indiepop å være, med sitt vocode-redigerte refreng. Å få høre Bird synge låten uten stemmeforvrengig ble en fin påminnelse på den gode og ukompliserte popmelodien som ligger i bunnen av låten. De eldste sangene i settet ble spilt i kraftig forandrede versjoner: På Whirlwind fra In Case We Die ble den karakteristiske introen med knirkelyder, robotpludring og barnestemmer byttet ut med et mer streit startparti, og de svært så sentrale blåseinstrumentene ble kuttet til fordel for flere synthriff. På den store hiten It'5! fra samme album ble hastigheten kraftig skrudd opp, og resultatet ble en enda kortere sang enn den to minutter korte albumversjonen. Det var derfor vanskelig å unngå følelsen av at bandet nærmest spilte den av plikt, og prøvde å komme seg gjennom den så fort som mulig.



Er Architecture In Helsinki såpass lei av sitt gamle jeg? Mye tyder på det, og fans som først og fremst er tilhengere av deres første to album kan ha gått litt skuffet hjem fra John Dee denne kvelden. Men når det nye materialet er så utrolig dansbart og fengende, og publikum synger entusiastisk med på årets nye låter, er det kanskje i orden at Architecture in Helsinki begraver materialet sitt fra det tidlige 00-tall – inntil videre. "Have a good winter, I hope it won't be too cold", sa australierne til oss helt til slutt da de gikk av scenen. I Australia er vinteren over, og nå om dagen nyter de vår, så det er ikke rart de synes litt synd på oss. Vi takker våre venner på den andre siden av kloden for omtanken, og satser på at vi skal klare å komme oss gjennom atter en kald norsk vinter – så lenge fortsatt gir oss solfylt australsk synthpop å danse oss varme til.

Foto: Hildur Guðrún Ágústsdóttir / Musikknyheter.no



Architecture in Helsinkis hjemmeside