Et syvmannsorkester som treffer rett i hjertet på oss "vanlige folk", og kjent for sitt energiske liveshow. Her var det bare å glede seg.Deres pågående turné inkluderer oppvarmingsbandene The Minutes og The Mighty Stef, begge fra Dublin, som også hadde tatt turen til Sentrum Scene denne kvelden. Høydepunktet her var helt klart sistnevnte. Med Stefan Murphy i front fikk vi servert et knippe låter fra deres to siste, og sterkt undervurderte, skiver. Desverre altfor kort. Kan noen gi disse kara en helkveld på Sentrum Scene asap?
Etter en halvtime med tramping, klapping og tilrop var det endelig klart for kveldens hovedband. Det formelig kokte i salen da Flogging Molly entret scenen, og verdens gladeste moshpit eksploderte til The likes of you again fra deres første studioalbum Swagger. Fra denne fikk vi også Salty Dog, The worst day since yesterday, Black Friday Rule og Selfish Man. I full fart dundret de avgårde, uten noen som helst tegn til å ta en pause. Dave King er en sjarmerende kar og svinset rundt på scenen med en Guinness i hånda og rocken i hjertet. Bortsett fra et par ølglass rett i fleisen og en lysdekor som ramlet fra taket, enset han kun den ekstatiske stemningen fra publikum. Iløpet av nesten to timer fikk vi også servert flere gode gamle som Drunken Lullabies, Rebels of the Sacred Heart og If I ever leave this world alive, i tillegg til noen nye låter.
De fikk med seg publikum på absolutt alle låter, og det er tydelig at de oppmøtte kjenner sitt Flogging Molly. Høy allsangfaktor, crowdsurfing, skokasting (høres verre ut enn det var), knuste lyspærer (det var ganske ille) og generelt ville tilstander. Jeg har egentlig aldri helt forstått fenomenet med å kaste ølglass under konserter. Det må folk virkelig slutte med. Drikk opp øla di, gutt, ikke kast den.
Denne gjengen har noen ekstremt dedikerte fans, noe som gjør at de alltid oppnår en umiddelbar kontakt med publikum. Flogging Molly kombinerer rock med tradisjonelle instrumenter som fiolin, mandolin, trekkspill, banjo, fele osv. Hvert medlem er sin egen unike artist, samtidig som de er med i et svært så tight rockeband. De synger om politikk og sosiale urettferdigheter, og virker rett og slett som noen jævla ålreite folk. Et band for folket, enkelt og greit.
