Det kunne ikke starta bedre. Jim James og kompani duret i gang med knallsterke Victory Dance, Circuital og Day Is Coming fra vårslippet Circuital. Jim James' upolerte falsett ble stramt backa opp av et band i imponerende form, og en vegg av lyd veltet over Sentrum Scene. En åpning som gjorde publikum kortpusta.
Men det ble nok av tid til å puste ut. Kentucky-bandet slakket ned på tempoet, og dro på med et midtparti preget av balladerock og gitarjokking. Det appellerte til publikum, men så besto også en påfallende stor del av skalla fedre med referansepunkter i Neil Young og The Who. Og når gitarist Carl Broemels baktunge hårsveis er som tatt ut av et band årtier tilbake, venter du i grunn bare på at Lynyrd Skynyrd skal entre scenen. Det er ikke den våteste drømmen til en guttunge som nettopp har gyvd løs på tjueåra.
Framføringa var imidlertid upåklagelig: To timer uten ett feiltrinn og en lyd minst like tight som på plate. Jim James gjorde piruetter, hoppa og snek seg innpå publikum med en frakk trukket over hodet. Og trommis Patrick Hallahan slo så dampen sto og som om hver låt var den siste.
Selv ikke på ekstranummerne var det et eneste trøtthetstegn å spore. Og med både Touch Me i'm Going To Scream Pt. II, Wonderful (The Way I Feel), Wordless Chorus, Holdin On To Black Metal og avslutningslåta One Big Holiday, sto en ikke eneste sjel sultefora tilbake.
Foto: Hildur Guðrún Ágústsdóttir
