Det er umulig å ikke legge merke til denne karens personlige kamp med både oppvekst og diverse kunstige substanser gjennom mange år. Den er der i tekstene hans, i fremtoningen på scenen og i de halvt humoristiske, men blodig ærlige, kommentarene mellom låtene. Sønn av Steve Earle og oppkalt etter fars mentor Townes Van Zandt, denne 29 år gamle singer/songwriteren har fått en god del oppmerksomhet for sin blanding av blues, roots og country, og da særlig med hans fjerde fullengder Harlem River Blues, som ble sluppet i fjor. Fullt fortjent, og for de som ikke hadde tatt turen til et utsolgt Mono, dere kan bare angre bittert og lenge.

Hvorfor denne mannen ikke får fylle en større scene denne kvelden (han spilte på Mono for et par år siden også) er et sabla stort mysterium, tenker jeg. Det er trangt og svett, og før jeg får grublet noe mer på det, står han der, høy og tynn og ensom med sin gitar i en slags Nashville underdog møter Peewee Herman-look. Han åpner med Memphis in the rain, en ny låt fra hans planlagte skive som kommer en gang til neste år, før han fortsetter med They Killed John Henry, en hyllest til sin hardtarbeidende bestefar, eller Poppa som han sier.

picture

Den neste halvannen time står jeg med hakeslepp og gåsehud om hverandre. Earle spytter ut låter om hjertesorg, avhengighet og elendighet med en utrolig intensitet og sjarm, samtidig som han er emosjonell, sårbar og litt keitete. Han snakker om sin mor, og kaller henne en low life white trash Nashville woman. Med glimt i øyet, såklart, før han fortsetter med Mama's Eyes fra Midnight at the Movies. Deretter snakker han om sitt turbulente forhold til sin far, litt om dop og alkohol, om kyllingvinger og om jenter.

Fra The Good Life får vi South Georgia Sugar Babe og Ain't Glad I'm Leaving. Andre høydepunkter er Halfway to Jackson, Slippin' and Slidin', Working for the MTA og Christchurch Woman, en låt til de jordskjelvrammede ofrene på New Zealand. Men med My Starter Won't Start This Morning, en cover av bluesartisten Lightnin' Hopkins, setter jeg sannelig øla i vrangstrupen, og kan heretter kategoriseres som fjortisfan. Dette er min betroelse. Første forsøk på allsang fra publikum kommer under tittellåta på Harlem River Blues, litt lavmælt, men vel verdt forsøket.

picture


Før han går av den lille scenen på Mono, avslutter han med to av sine all time favorittlåter, Rex's Blues fra tidligere nevnte Townes Van Zandt, og en tradisjonell gospel/folk-hymne, Down in the Valley. Jeg er starstruck, dette er førsteklasses fremførelse. Og når han i tillegg gir faen i ekstranummer, er jeg solgt og smeller til med full pott.
Dette er en mann med et enormt talent, og som fortjener ville tilstander og flyvende BH-er. Forhåpentligvis kan han kanskje endelig rette lyset mot sin egen karriere istedet for å begrave den i mørket av hans indre demoner. Justin Townes Earle, kom snart tilbake.

 


Bilder: Helene Krøger