I dette tilfellet kan ingen slike beskyldninger sies å være gyldige. Undertegnede har likt Yes i 22 år i alle bandets over 20(!) ulike inkarnasjoner. Jeg har alle platene deres og har kjøpt dem flere ganger på diverse ulike formater.
Da jeg så dem live i Oslo for to år siden, med sin nye vokalist Benoit David som erstatning for legendariske Jon Anderson, var jeg opp i skyene fornøyd med konserten. Og jeg gledet meg så mye til årets konsert at jeg trosset flere dager med sykdom for å komme meg til Oslo.
Og hva får man? En vokalist som ikke på et eneste punkt i hele konserten klarte å holde en ren tone! Seriøst! Dersom dette skyldtes dårlig monitor burde lydfolkene sies opp på flekken, men etter å ha sjekket opptak på youtube fra de siste dagers konserter, ser det ut til at dette har gjentatt seg på flere steder. Rett skal være rett, jeg har sett Benoit David live før, og da sang han bedre enn Jon Anderson har gjort på årevis. Det finnes også opptak fra den pågående turneen hvor han synger som en gud, men i Oslo var det mer som man var på uttak til Idol.
Yes skal ha skryt for å ikke ignorere det siste albumet sitt, slik som gamle band gjerne pleier å gjøre. Store deler av den særdeles bra platen Fly from here ble framført, men selv her klarte ikke David å gjøre annet enn å ødelegge. Den ellers sykt vakre Sad night at the airfield var en lidelse, og Rush-pastisjen Into the Storm brakte tårer til øynene, og ikke den riktige typen tårer.
Resten av bandet derimot leverte varene. Geoff Downes har fått en del pes fra diverse fraksjoner av bandets fanskare, men jeg synes han passet helt inn med keyboardarsenalet sitt, selv om han stod litt mye med ryggen til folket. Steve Howe var sedvanlig briljant på de tusen gitarene sine, Chris Squire, bandets ubestridte leder (og eneste som har vært med hele veien), basserte og showet og Alan White trakterte trommestikkene helt ypperlig. Likevel manglet det litt trøkk i framføringen og i lydbildet. Jeg tror både folk og bandet selv har glemt av hvor hardtslående de til tider kunne være før, og de burde bli det igjen.
Problemet er at når vokalisten høres ut som en full og hes kråke, mens han poserer og ser ut som at han selv mener at han gjør en fantastisk jobb, så hjelper det ikke hva resten av bandet gjør. Folk forlot etter hvert konserten i store flokker, og undertegnede klarte ikke voldtekten av Starship Trooper og overvar derfor ekstranumrene fra foajeen, mens jeg ventet på husverten min. Selv her gjorde det vondt i ører og sjelen.
En totimers konsert ville ellers vært alt for kort med et band som Yes. Da de spilte i Spektrum i 2003 på 35-årsturneen sin spilte de i over tre timer og ga et flott utsnitt av karrieren sin. På en totimers konsert blir derimot låtutvalget svært sporadisk og kaotisk, spesielt når alt mellom Owner of a Lonely Heart og det siste albumet blir ignorert.
Men det var stor glede over at man fikk to låter fra det svært undervurderte albumet Drama, hvor selveste Trevor Horn var vokalist. Horn var etterpå produsent på 90125, som inkluderte Owner of a Lonely Heart, og han har også produsert årets album. Faktisk er årets utgave av Yes nesten identisk med Horn-utgaven av Yes, med unntak av vokalisten.
Jeg tror også jeg nå føler akkurat det som en svoren Yes-fan følte i 1980 etter å ha hørt en konsert hvor Horn hadde radbrukket gamle Yes-klassikere: Litt trist og med lite håp for framtiden for bandet. På den annen side: Etter at Drama-tiden var over gjenoppstod Yes med sin største salgsuksess noensinne. En kan jo alltids drømme om det mens man leter etter soloppgangens hjerte.
