I går kveld var det duket for singelslippet til Death by Unga Bunga, Den nye sjutommeren som tidligere ble omtalt her hos oss, skulle presenteres med brask og bram. De av oss som har sett Death by Unga Bunga spille live før, visste hva vi kunne forvente. På en scene som Revolver blir opplevelsen ytterligere fremhevet. Følelsen av å være i en fullstappet, mørk kjeller med et band helt fremme er unik. Det er en reise gjennom tid, sted, og nostalgia. Når bandet i tillegg fronter en gyllen tid for alle musikkinteresserte, skaper det en perfekt ramme.
Vokalist og frontmann Sebastian Ulstad Olsen ser ut som om han har spolt kassetten førtifem år tilbake, og gir faen i hva du syns. Olsen har holdningen til Joey Ramone, utstrålingen til Ray Davies, og sveisen til Keith Relf.
Dette er ganske symptomatisk for det livlige garagebandet Death by Unga Bunga. De har en holdning på scenen som tar oss med tilbake i tid, og lar oss bli der.
Da gutta gikk på scenen visste vi hva som kom til å skje. Vi skulle på fest, og vi kunne bare prøve å unngå det. Ved første slag på gitaren var det gjort, og det var rett og slett umulig å ikke la seg trollbinde av mossingene. Første låt ut var Marion, med en imponerende tangentbehandling av Preben Andersen.
Allerede på andrelåta var frontmann Sebastian ute hos publikumet. Og for et tekke disse gutta har. Han deler publikumet som en slags rockens Moses, og vi blir bare stående og måpe. Måpe og danse. Som de sier, klarer du ikke danse til musikken vår, så kan du skylde deg selv.
Et stykke ut kommer tittelsporet Juvenile Jungle, og jentene på første rad ser ut som om de har epileptiske anfall. Selvfølgelig. Å ikke spasmedanse til denne låta er som å ikke gå i olaskjorte på Revolver - det går ikke.
Etter A-siden til den nye singelen, I Wanna Go Wild blir publikum vitne til gitarist Stian Gulbrandsens fabelaktige manøvre. Hans krumspring på gitaren er imponerende nok i seg selv, men gutten kan synge så godt som noen i tillegg. Tomorrow Today starter med en overraskende og velkommen vokalfremførelse av gitarist Gulbrandsen. Låta er flunkende ny, og blir å treffe på de nostalgiske rockernes neste fullengder, som slippes en gang i mars/april.
Da guttas kanskje største hit Don't Go Looking For My Heart var i gang, var publikum allerede langt inne i 1965, fulle av prakt, psykedelia og pils.
Etter Love Itch gikk gjengen av scenen, mens vi ble stående og rope på mer. Vi hadde helt sikkert stått der til i morgen tidlig, for etter det første - og obligatoriske - ekstranummeret, var vi ennå ikke mette. Vi fikk ett til, men da ble det også gitt streng beskjed om at nå måtte bandet også få feste. Sammen med oss.
Til de av dere som ennå ikke har opplevd Death by Unga Bunga live; skam dere.
Alle foto: Joachim Ellingsen
Espen Andreassen på Twitter
