En lignende konsert på hovedscenen hadde nok likevel ikke vært så koselig som den ble i går.
Bandet entrer den knøttlille scenen gjennom publikum. Det krabler og kryper både Spellemenn og Urørtvinnere gjennom oss, og hattene deres dasker oss i pannen.
Bandet fylte scenen først, mens de begynte å spille en intromelodi til Billie Vans (Merete Pascual) entré. Kult grep!
Forestillingen starter med Jimmy, og de få i publikum som ikke hadde hørt Billie Van før, forstod at vi var på saloon. Dette er helt vanvittig befriende i 2012, der altfor mange baserer seg på mannlige vokalister i falsett, mollakkorder, trommemaskin og synth. Sørstatssjangeren er hjertelig velkommen i norsk musikkbilde.
Låta sparker hestevogna i gang, og jeg lar meg imponere av tilstedeværelsen til bandet. Det består selvsagt av kjentfolk, men for en fin tone de alle har sammen. De klapper på skuldre, vitser, fleiper og snakker fint med hverandre mellom låter. Billie Van introduserer de, og gir de behørig kred for hvor dyktige de er. Vi jubler selvsagt høyt for Urørtvinner Mikhael Paskalev, Spellemann Jonas Alaska, gitarist "Sixpack", trommis Andreas Westhagen (Eye Emma Jedi), og bassist Jørgen Berg Svela.
Det går litt over stokk og stein de første låtene. Det er tydelig at jenta er nervøs, men med god støtte fra bandkompisene og kjæresten på scenen blir hun da varm i trøya etterhvert. Det har ingenting å si på inntrykket at hun bommer på et par toner på pianoet. Billie Van er ekstremt sjarmerende denne kvelden, og det vinner de mye på. De er veldig lite selvhøytidelige, og når Merete blir kvitt startvanskene er det rett og slett en fornøyelse å være publikum.
My Men er en låt Merete har skrevet til bandet sitt. En fantastisk hyllest, med en ordentlig god saloonsound. Et av kveldens beste nummer. Merete kan fortelle at hun liker å skrive låter til folk hun er glad i, og de fleste låtene utover kvelden bærer preg av det.
Captain ble skrevet til hennes far, og er aldeles praktfull. For en nydelig og kraftfull stemme vi er vitne til. Tankene virrer hen til eksempelvis June Carter. Det er rett og slett fantastisk, og fullt av sjel.
Når det er sagt, er det ingen tvil om at det er americanalåtene som funker best. De få rolige, nedstrippede låtene fenger ikke så mye uten steelguitar.
Det er saloonfølelsen som bergtar meg her. Atmosfæren passer veldig fint til lillescenen på Park.
En fantastisk sjarmerende historie om Merete og Sixpacks tur til USA for å grave gull, som endte med villsvin- og klapperslangeangrep, runder av kvelden med et fyrverkeri av en låt. Merete danser like kult som hun har gjort hele kvelden igjennom, og jubelen står i taket. Publikum var svært fornøyd med det de hadde opplevd. En nydelig kveld, fra samtlige av norsk musikks fremtid.
Alle foto: Joachim Ellingsen
Billie Van på Urørt
Espen Andreassen på Twitter
