Da klokken slo halv ti, begynte en film å snurre på kirkens vegger. En veldig fascinerende film av Magnus Renfors, med Ane Bruns musikk, og en veldig kunstnerisk storyline. De første fem minuttene var fantastisk, noe det for så vidt også var de resterende femten minuttene, eller hva det var. Men filmen ble litt i lengste laget, da den fullsatte kirken faktisk var der for å se henne spille. Gleden var derfor stor da hun entret scenen med sine tre akkompagnatører, på henholdsvis trommer, cello og piano, der de to siste også fungerte som korere.

Ane Brun er trygg og selvsikker på scenen, med all grunn. Det er ingen overraskelse at låtene hun fremfører er bra, det har vi jo allerede hørt på det siste albumet, men selve fremførelsen av dem er enda bedre. I en mørklagt, fullsatt kirke med god akustikk, passer hun perfekt inn med sin mørke kjole.

Den siste skiva, It All Starts With One, er kjent for sine rytmer, både i trommene og de øvrige instrumentene. Slik er det også på konserten, og det faktum at vi befinner oss i en kirke gjør det hele litt kraftigere. Sterke rytmer og herlig vokal passer perfekt inn. Etter hvert tar hun på seg gitaren, og bandet forlater scenen. Hun introduserer på engelsk (for sikkerhets skyld) en av de låtene som hun ikke har tid til på vanlige set. Hun starter med To Let Myself Go fra 2005, og fortsetter med Do You Remember , før vi også får høre vakre Du Gråter Så Stora Tårar.

Etter hvert kommer bandet inn igjen, og de spiller blant annet One. Den gode balansen mellom alle instrumentene er der fortsatt, og selv om låten i seg selv er så godt som perfekt, blir den enda mer kraftfull live. De avslutter med Undertow, til stående applaus fra et publikum bestående av både voksne og unge. Konserten er komplett.