Få konserter har det vært knyttet så store forventinger til som til Mirror Lakes, Norges nye superband med Kut Schreiner, Frode Fivel og Trond Mjøen i sentrale roller. Det ga seg også utslag i tidenes fulleste Last Train, hvor det var utfordrende nok på bevege kroppen på grunn av trengselen. Mirror Lakes har, uten å ha gitt ut noe som helst, vært en av vinterens største hyper, og er allerede booket til Øyafestivalen.

Basert på denne konserten er det ingen grunn til at folk skal gå mann av huset for å se dem. Helt ålreite låter, noen litt kjedelige, noen med virkelig fine partier, men alle sammen skjemmet av dårlig vokal. Om det var en dårlig dag på jobben for Frode Fivel vites ikke, men det gjorde sitt til at hobbyband-følelsen kom snikende. Trond Mjøens og Knut Schreiners gitarferdigheter er det ingenting å si på, og når de spilte soloer sammen eller hver for seg var det en nytelse for øregangene. Med hint av softrock, som Schreiner tidligere leflet med i Euroboys, og Neil Young, burde det vitne om skikkelige godsaker, men magien uteble og låtene var litt for intetsigende som helheter. Kanskje kommer de bedre ut på plate, men enn så lenge er jeg ikke spesielt imponert.