Heldigvis gjorde maskinfuglene det selvsikkert bak de magiske tryllemaskinene sine. Det er imponerende hvor tight og sammensveisa lydbildet deres er, og den fantastiske kollisjonen mellom musikken deres og den ydmyke opptrednen på scenen er nydelig å være med på.
De tyngste og kuleste basslinjer jeg har hørt på lenge løfter opplevelsen, og når Maria Skranes beskjedent stotrer frem et smilende "tusen takk" etter en sabla tøff romskipstur av en låt smelter jeg helt.
Det er ingen tvil om at helelektroniske band må levere noe ekstra på scenen for å overbevise. Machine Birds leverte i går kun det de er best på - svevende poptronika. Svale og deilige epos som ble gjennomført med en selvsikkerhet som selv gamle helter ville misunt dem.
Det er likevel ikke til å legge skjul på at denne type musikk fort kan bli en litt langdryg affære. Det er litt som en lang flytur - og noen ganger blir det litt i det svevende laget.
Allikevel tar Machine Birds steget opp til den store scenen med knusende ro, og overbeviser til de grader. En finfin kveld, og den anseelige mengden publikummere som hadde funnet veien til teltet var fornøyde da de gikk.
Espen Andreassen på Twitter
