På skiva som kom i høst er det en god blanding av punk og post-punk, men fra scenen var dette stort sett hardcore punk. Kjapt og hardt, og vanskelig å få skikkelig tak på de melodiene som egentlig ligger i låtene til Iceage. Vokalen var umulig å tolke, mens gitaren(e) og bassen skrek mot hverandre. Frontmannen, prikk lik Justin Bieber og med samme t-skjorte som dagen før, var sur som den sureste sitron, og lyden på bandet var graut, graut og atter graut.
Men så er det det med punk da, at attituden ofte er viktigere enn den tekniske framføringa, og at fuck you-holdningen til bandet snarere er en fordel enn en hemsko. For det føltes jo virkelig både energisk og tøft under hele konserten. Hvorfor de skal være så innmari forbanna absolutt hele tida er et helt anna spørsmål, men sinnet rettet mot overivrige fotografer føltes i alle fall som harme som traff som fortjent.
Den danske delegasjonen leverte varene foran scena, og litt uskyldig slam dance førte til gretne nordmenn og knuste glass. PUNK!
Iceage-konserten var kaotisk, bråkete, stygg og fæl og fet. For et punkband er vel samtlige av disse hedersbetegnelser, og de er ment i beste mening fra meg også. Men litt flere nyanser i lydbildet hadde nok ikke skadet noen.
