I går var intet unntak. Kaizers går nonchalant på scenen, først med Helge "Omen" Risa, hans koffert, og hans gassmaske. Dernest blir vi akkompagnert av gitarist kultursjåvinist Terje Winterstø Røthing. Geir Zahl følger tett på, før Rune Solheim og Øyvind Storesund tar plass bak henholdsvis trommer og kontrabass. Bandet begynner å spille på I ett med verden, og helt til slutt kommer også norske jenters våte drøm numero uno; Janove Ottesen.
Janove Ottesen må være en av Norges absolutt mest velfungerende frontfigurer gjennom alle tider. En født entertainer av rang, som fra første sekund har publikum i sin hule hånd. At han i tillegg er en fantastisk vokalist og låtskriver i tillegg gjør ikke akkurat skam på ryktet.
Bandet følger opp I ett med verden med den praktfulle Tusen dråper regn. Den smekkfulle konsertarenaen er allerede i ekstase, og det ser ut til å bli en enestående kveld for Kaizers-fansen. Selv er jeg ikke 100% frelst, men det er helt åpenbart at de som fyller Kaizers-konserter gang på gang er de som kan hver eneste låt til punkt og prikke. Det sørger for at det aldri blir et kjedelig øyeblikk, og sannsynligvis befester posisjonen som et av Norges beste liveband.
Som tidligere nevnt har Kaizers et ekstremt publikumtekke. Når Janove Ottesen sier "hopp", har salen hoppet lenge før han har rukket å si det.
Mellom enkelte låter blir vi i publikum inkludert i diverse godsaker som avstemninger om neste låt, støykonkurranse, geografileksjoner og festlige anekdoter.
Det bidrar til å styrke Kaizers' image som et jordnært band som setter pris på sine fans.
Jeg skammer meg litt over å si at gårsdagen var min aller første Kaizers-konsert, og det var jeg relativt alene om. Janove spurte nemlig hele Sentrum Scene om hvor mange som hadde sett Kaizers før. Dermed bekreftes min antagelse - Kaizerskonserter er alltid fylt til randen av blodfans.
Etter avsluttende låt Hjerteknuser blir vi vitne til at Sentrum Scene rister i kravet om tilbakekomst på scenen. Kaizers kommer tilbake hele tre ganger. Det første ekstranummeret byr på hele fire låter, KGB, fabelaktige Tokyo Ice til Clementine, Drøm Videre Violeta, og et pussig valg i teaterlåta Sonny.
Neste ekstranummer byr på Resistansen, og helt til slutt får vi selvsagt Die Polizei. Etter konserten blir alle 1700 av oss stående og synge på refrenget til sistnevnte låt, mens Kaizers trekker seg rolig tilbake.
Vips, så er plutselig 2,5 time gått i ren ekstase.
Gårsdagens konsert får noe trekk for en del pussige låtvalg, men det er minimalt. Samtlige låter slår an hos dette publikumet, og det vet nok Kaizers selv også.
Topp stemning, legendarisk scenetekke, og knallgod musikk.
Espen B. Andreassen på Twitter
