På Hulen denne torsdagskvelden leverte The Little Hands of Asphalt en fin og fengende konsert, som likevel aldri ble helt magisk. Det hele åpnes med Lyseid alene på scenen, og låta Bait fra debutalbumet, før bandet kommer på og drar i gang Sex & Loneliness, presentert av Lyseid som den bitreste låten han har skrevet og kanskje den femte bitreste låta i musikkhistorien. Mellom låtene serverer bandet flere morsomme anekdoter av lignende art, og typisk for sjangeren scorer de mange sjarmpoeng på å fremstå som litt nerdete og nesten påtatt uhippe. Bandet spiller åpenbart på seg mer og mer selvtillit ut over konserten og stemningen blant publikum stiger også merkbart.
Omtrent halvveis ut i konserten bedyrer The Little Hands of Asphalt at de nå er ferdig med det akustiske settet og dermed skal begi seg over på den mer elektroniske og støyete delen. Det er kanskje ironisk ment, men bandet leverer etter hvert sine mer orkestrerte låter, deriblant New Beginnings og Bones Bones, Love fra andrealbumet. Ikke akkurat støyete, men med et noe mer fyldig lydbilde enn mange av låtene fra debutalbumet. Nå virker Lyseid og co. å virkelig kose seg oppe på scenen og mot slutten av konserten setter de inn et aldri så lite støt ved å servere et knippe av sine beste låter – Highway's Pull, Fault Lines, den herlig pianodrevne Fitzcaraldo og ikke minst bandets signaturlåt, Oslo, som ikke overraskende kommer helt mot slutten. Spesielt Fitzcaraldo, en låt undertegnede neppe er alene om å ha som personlig favorittlåt på Floors, er et av kveldens klare høydepunkt. Etter en times tid er The Little Hands of Asphalt ferdige med kveldens show og de går av scenen og gjennom salen på vei til Hulens backstage mens publikum applauderer dem gjennom rommet. Resten av oss går ut i bergensnatten med en solid dose påfyll av deilig, naivistisk popmusikk.
Foto: Tord Litleskare.