Courtney Tidwell åpnet for Lambchop. Tidwell har tidligere samarbeidet med frontmannen i Lambchop, Kurt Wagner, på den fine plata Invariable heartache til prosjektet KORT. Kveldens sett fra Tidwell besto av sju egenproduserte låter, som hun framførte med to musikere, som vekselvis spilte bass, gitar og steelgitar.
Låtene var akustiske, rolige og hang godt sammen. De var nok litt vanskelige å skille fra hverandre for den som ikke kjenner hennes låtmateriale. Men tonen var satt, det skulle bli en såkalt stemningsfull aften.
Lambchop entret scenen til en taktfast, men litt fattet applaus. Publikum var nok i utgangspunktet litt preget av de uvante omgivelsene. Konserten ble innledet med neddempet versjon av Give it, en låt som Wagner tidligere har spilt inn med X-press 2, en britisk house-trio. Videre fulgte ti låter fra Lambchops siste plate Mr. M. For en utrent Lambchop-lytter fortonet de fem første låtene seg som én lang, som tidvis ble avbrutt av applaus fra et mer kirkevarmt publikum. På den sjette låta Gone tomorrow tok det seg imidlertid opp, dette er en av de beste låtene på den nye plata med et flott piano- og bass-tema. Låta slentrer seg av gårde med en oppfordring om å ta livet som det kommer. Neste sang var den instrumentale Betty’s overture, denne ble etterfulgt av Mr. Met og Nice without mercy. Sammen med nevnte Gone tomorrow fikk vi et flott firkløver som utgjorde konsertens høydepunkt.
Etter et par låter til fra Mr. M begynner Wagner og bandet å kommunisere med publikum, og forteller blant annet en artig baptist-vits (!). Første sett ble avsluttet med to sanger fra Is a woman og en fra How I quit smoking.
Ekstranumrene ble innledet med en spøkefull cover-snutt av the Smiths’ Please, please, please, let me get what I want . Bandet rundet av med coverlåter av Glen Campell (Guess I’m dumb) og Bob Dylan (I threw it all away) og Up with people fra Nixon.
Kurt Wagner og kumpaner leverte til sammen 17 låter på snaue to timer.
Det er vanskelig å skrive en entydig anmeldelse av denne Lambchop-konserten. Alt fungerte tilsynelatende helt optimalt: bandet, framføringen, lyden og lyset. Men noe forble uforløst. Det monotone, litt kjedelige dominerte. Jeg savnet et høydepunkt som kunne trekke opplevelsen opp et par hakk. Hadde for eksempel National talk like a pirate day blitt spilt kunne konserten nærmet seg en toppvurdering. Dette var selvfølgelig en helt unik kirkeopplevelse, men for agnostikeren i meg var den likevel velkjent, som en julegudstjeneste. Glimtvis oppsto en magisk stemning, men storparten av forestillingen var en prøvelse på harde benker.
Alle foto: Tormod Aass
