Jake Bugg entrer scenen halv ni, for et halvfullt parkteatret. Han åpner med Kentucky, og forteller at dette er første gang han spille utenfor Storbritannia. Jeg må si jeg har trua på 18-åringen, og ser ikke bort i fra at det etter hvert kan bli litt kult å si at man så han denne kvelden på Park. Ikke for at den var så minneverdig i den forstand, men det kan godt hende at han etter hvert blir et kjent navn. Han fortsetter med låter som Someone Told Me og Two Fingers, og det har etter hvert samlet seg opp et litt større publikum.

Noe av det som er interessant med gutten, er at han ikke ser ut som sin egen stemme. Han har en stemme man kanskje kan sammenlikne med Dylan, men ser ut som en helt alminnelig 19-åring. Dermed blir jeg litt imponert når han står på scenen helt alene med gitaren i 20 minutter. Han er ikke den mest erfarne, men han er selvsikker og talentfull. Det var nok få i publikum som klarte å få med seg alle låt-titlene, da han hadde en veldig utpreget aksent. Likevel var det klart at han avsluttet med singelen Trouble Town, til undertegnedes store glede.

Kiwanuka med band entret scenen rundt halv ti, nå til et fullt lokale. Det første som slår meg er at bandet er veldig samspilte. Musikken er stort sett ganske rytmisk, og det gir en bra virkning med såpass mange rytmeinstrumenter. Det er klart at når man er vant til å høre fløyte og fioliner i låtene hans, så vil man jo gjerne ha dem med på konsert også. Men det funket bra med bare band, selv om de gjerne kunne skrudd opp lyden på keyboardet på Tell Me A Tale, som til tider ble litt overdøvet av bassen. Ellers flott!

Uten navn

Soul og psykedelia er sjangre man må leve seg inn i, både som utøver og lytter. Dermed blir det fort til at hver enkelt i bandet står litt for seg selv, gjerne med lukkede øyne og skiftende uttrykk i ansiktet, mens de lytter og digger til hverandre og seg selv. Så lenge man er klar over at det er dette man går til er dette kult, men det kan fort oppstå et slags usynlig sceneteppe mellom scenen og publikum. Det hjelper heller ikke at Kiwanuka har blikket festet på samme punkt bakerst i lokalet gjennom hele konserten, fremfor å se litt på publikum en gang i blant. Dette er kanskje noe av det som gjør Kiwanuka så bra på plate; musikken er i fokus. Forskjellen her er at du på konsert kan se intensiteten i musikken, fremfor å bare høre den. For i stor grad er det nettopp det denne konserten dreier seg om: å se på flinke musikere spille kjempefin musikk. Og akkurat dét lykkes de med i aller høyeste grad.

I løpet av kvelden oppstår intet mindre enn to kollaps i publikum. Den første i slutten av Tell Me A Tale, noe bandet takler svært godt. De legger inn et mellomspill med svak styrke, slik at konserten ikke stopper opp, samtidig som Kiwanuka passer på at vedkommende får hjelp. Jovial type. I andre del av konserten besvimer enda en, nå under en av de to akustiske innslagene. Lege blir tilkalt, og konserten fortsetter. Det er ikke rart man blir litt satt ut av slikt der man står og skal spille, men han taklet det likevel ganske bra.

Det er kanskje vanskelig å nå et slags høydepunkt i en konsert som denne, innenfor disse sjangrene. Noe storslagent høydepunkt blir det heller ikke, men det er ikke tvil om at dette er god musikk spilt av gode musikere!





Foto: Hildegunn Larsen