Da Noel Gallagher og hans High Flying Birds i tillegg stilte seg helt bak på scenen, uten noensinne å ta turen ut på den lille utstikkeren, var kontakten brutt mellom publikum og Gallagher helt fra begynnelsen av. Likevel, de få publikummerne som hadde klart å komme seg innenfor den "gyldne halvsirkelen" der tåka ikke tok så kraftig tak, gjorde sitt for å lage liv og å vise at de satte pris på at Gallagher & co hadde tatt turen til Norge - uten å få så voldsomt mye igjen for det.
Allerede etter de første låtene viste Gallagher sin misnøye med været ved å sarkastisk og miserabelt hilse publikum med «What a wonderful fucking day» og fortsatte med «The irony will be lost on Rihanna's "Umbrella", won't it?» Garantert ment humoristisk, men humoren forsvant et sted i tåkehavet mellom scenen og publikum.
Til tross for alt dette var det øyeblikk hvor bandet vekslet smil seg imellom, og konserten var helt greit gjennomført. Publikum – som var i ubehagelig få i forhold til hva man burde forvente på en sånn konsert - fikk både høres Gallaghers største hits; 'If I Had A Gun',' AKA... What a Life', 'The Death Of You And Me', 'Dream On' samt mindre kjente låter som '(I Wanna Live In A Dream In My) Record Machine' og 'Let The Lord Shine A Light On Me'. I tillegg fikk vi et par tre Oasis låter; 'Half The World Away' og 'Whatever', før Noel takket for seg med «Thank fuck we've only got time for one more» før han avsluttet med 'Don't Look Back In Anger'. Da han ville ha allsang på refrenget og lyden – nok noe dempet av tåken – ikke nådde tilbake til scenen, ristet han oppgitt på hodet med en grimase før han spilte ferdig låta, ønsket alle en fin festival videre, og takket for seg etter en konsert som nok hadde gjort seg mye bedre på en intim klubbscene enn en stor festivalscene med litt for store områder å fylle.
