Og det var troverdigheten som var det eneste problemet under denne konserten. Det vi fikk se var en artist som husket hvordan det var, men som ikke nødvendigvis ER sånn lenger. Det var Billy Idol som lekte Billy Idol. Ikke at det gjorde noe for de fremmøtte, mange av dem hadde ventet 21 år eller lenger på å få se ham i Norge, og fikk nok akkurat det de hadde kommet dit for. Musikknyheters anmelder fikk ikke sett hele konserten pga et festivalprogram som kolliderte, men allerede i løpet av kort tid fikk man høre låter som Dancing With Myself, Flesh For Fantacy og Rebel Yell, og vi fikk kveldens største jubelbrøl da Idol etter en tur av scenen kom tilbake med åpen skjorte (som etterhvert forsvant helt) før Eyes Without A Face
En av konsertens største oppturer var Steve Stevens, gitaristen som har fulgt Billy Idol helt siden begynnelsen, og for de yngre generasjoner nok mer kjent fra serien “Rockefruene” (Married To Rock). Med ravnsvart hår, negler og øyensminke, og festivalens til da tøffeste gitarer var han mer troverdig enn mange av de andre på scenen, og fikk da også sin del av publikumshyllesten med sine krumspring med gitaren. Likevel, for alle som ikke allerede var fans av Idol, vil nok konserten i Kollen denne lørdagen bli stående som nettopp en kuriositet.
