Josh T. Pearson entret Blå-scenen 5. juli ulastelig antrukket som den southern gent’en han er, og med samme materiale i bagasjen som sist gang han gjestet Oslo, den gang som oppvarming for Low på Parkteatret. Oppskriften er i utgangspunktet uklanderlig - nydelige gitarballader fra fjorårets kritikerroste Last of the Country Gentlemen ispedd groviser. Dessverre kommer han til kort når opplegget ikke går helt etter planen.
Etter å ha proklamert at ”I’m Josh T. Pearson, and I’m gonna folk rock the shit outta your ass” satte han igang med nettopp dét. Pearson åpnet med Sweetheart I Ain't Your Christ, etterfulgt av Woman, When I've Raised Hell, begge ubønnhørlig triste oppbruddsviser. Desperasjonen og kompromissløsheten i tekstene lot seg fremheve av den spartanske, effektivt lavmælte vokalen og det vakre ”American primitivism”-aktige gitarspillet. Kontrasten mellom den deilig sørgmodige stemningen de melankolske visene fremkaller og den særdeles løssluppne Rorbu-verdige stand-up-en mellom dem er rett og slett fornøyelig.
Pearson kom også gjennom vakre Sorry With A Song, en bittersøt beklagelse i form av en ballade fra en angrende synder, før tekniske problemer stakk kjepper i hjulene for ham. Om det var den klamme Oslo-sommeren som ødela, i form av svetten som stadig rant gjennom den imponerende skjeggveksten ned i maskineriet på den halvakustiske gitaren hans, eller bare en uforutsigbar teknisk svikt er vanskelig å si, men uheldig for konsertopplevelsen var det i alle fall. Pearson ble tilbudt nye batterier og til og med en elektrisk gitar til lån, men valgte å gjennomføre resten av konserten unplugged. I påvente av gitarmikrofon surnet stemningen merkbart, og det føltes som om Pearson stilte med en fast rutine han slet med å tre utenom. Blowjob-vitsene begynte å gjentas til det forutsigbare, og da han endelig kom i gang med Country Dumb var det vanskelig å trekke opp helhetsinntrykket til nivået han startet på.
At han som ekstranummer valgte å avslutte med en helt ålreit visefolkutgave av gospel-, reggae- og Boney M- slageren Rivers of Babylon opplevdes som et litt halvhjertet forsøk på å lokke frem den nærmest sakrale stemningen folkballadene hans på sitt beste har potensiale til. Personlig hadde jeg langt på vei foretrukket å få høre nok en countryfolkperle fra Last of the Country Gentlemen. Selv om låtene er lange hadde det fint vært rom for én låt til, men Pearson virket bare lettet over å ta kvelden. Selv ga han også uttrykk for at det finnes gode og dårlige konsertdager, og uten å kunne sette ord på hvorfor var dette åpenbart en av sistnevnte.
Det er ingen tvil om at Josh T. Pearson har evner og potensiale til å redde helhetsinntrykket selv på en litt uheldig konsertaften som denne, men kanskje er den faste countrycrooner-møter-stand-up-komiker-rutinen hans litt for begrensende til å hamle opp med surnende stemning og svetteperler i maskineriet.
Foto: Marte Veys Berg
Josh T. Pearson på nett
