På Slottsfjell fikk Sondre Lerche æren av å åpne hovedscenen på festivalens første dag. En konsert klokka to på ettermiddagen på en sommerdag, for et festivalhungrig publikum, kunne automatisk sørget for god stemning. Men Sondres forutsetninger var ikke så gode som man skulle tro: det var overskyet og dystert mens han spilte, det småregnet, og det var kun en liten, dedikert gjeng helt foran ved scenen som faktisk sto oppreist. Resten satt og virket klare for en avslappende konsert.
Men Sondre hadde ingen planer om å slappe av. Småstresset annonserte han "vi må spille så fort vi kan, vi har dårlig tid", og deretter pløyet han gjennom en strålende liten hitkavalkade med sanger hvor både tempoet og rocketheten var skrudd noen hakk opp. For selv om han spilte klokka to var det slettes ingen snill ettermiddagskonsert med Sondres rolige materiale vi fikk. Han ledet an en særdeles rocka kvartett, som kontinuerlig spilte med et energinivå som tilsvarte de mest rocka øyeblikkene av Sondres seks album lange karriere. Når Two Way Monologue i opprocket versjon ble presenteret allerede som fjerde innslag på selisten var stemningen satt – og det ekstatiske publikumet fikk aldri tid til å roe seg ned før det hele var over.
"Ånei, denne tok litt lang tid, nå har vi bare tretten minutter igjen", utbrøt Sondre straks etter noen lengre støygitarsoloer. Plassen på programmet som Slottsfjell hadde dedikert til ham, var en 45 minutters økt med ettermiddagshygge. Det virket derimot som han selv gjerne heller skulle ha spilt en en og en halv times kveldskonsert når han først skulle stå på hovedscenen. Men han gjorde som han ville, og klarte selv med de vanskeligste forutsetninger å få til noe som føltes ut som en helaftens rockekonsert, med rikelig med anledninger for utagering og dansing.
Når bandet jammet seg gjennom sommerhiten "Øynene Lukket" var det bare én ting som manglet for å få alles dansefot til å begynne å klø: Lars Vaular. Men så, til alles overraskelse, droppet plutselig den amerikanske trommisen noen Vaular-linjer – på forbløffende overbevisende bergensk-rapping. Sondre Lerche hadde tydeligvis ikke glemt hjemlandet sitt i løpet av årene i New York – tvert imot, han lærte til og med de amerikanske kompisene sine bergensk. Det kan man like.
Slottsfjellfestivalen
