Med det rykende ferske fjerdealbumet i bagasjen fant de Seattle-baserte indierockerne i Band of Horses veien til Oslo for å spille på Lydverket, og før opptaket ble det tid til å slå av en prat om det nye materialet. Bridwell forteller at alt ble spilt inn live, og det høres.
Band of Horses har gjennomgått noen utskiftninger, men dere fem nåværende medlemmene har spilt sammen på de to siste platene, og høres veldig komfortable ut.
– Ja, vi er så komfortable sammen nå at vi ikke er redde for å ta noen sjanser og bare ha det gøy. Det er ikke lenger noen “make or break”-greie, nå som vi er på det fjerde albumet, sier Bridwell.
Keyboardist Ryan Monroe, som har vært med fra gjennombruddsalbumet Cease to Begin i 2007, og gitarist Tyler Ramsey, som først ble med fra Infinite Arms i 2010, er enige.
– Som Ben sa spilte vi albumet inn live, og vi har vel spilt hundrevis av konserter sammen nå, så det føltes ganske naturlig å bare sette opp mikrofoner og spille, bekrefter Monroe.
Hvordan var det å jobbe med Glyn Johns, med den legendestatusen han har som produsent?
– Vi gikk kanskje til studio med en slags ærefrykt, bare tanken på å jobbe med en legende som ham er jo litt avskrekkende. Men så fort vi begynte ble vi veldig komfortable med ham, han var veldig oppmerksom og hjalp oss med å forme låtene. Han oppmuntret oss så vi kunne få ut det beste vi har å by på. Og så var han litt gretten noen ganger …
Ramsey nøler litt, og avbrytes av Bridwell.
– Det var jo vi også! Vel, det endte opp med å være utrolig gøy. En eneste stor fest av en innspilling.
Kan dere fortelle litt mer om innspillingsprosessen?– Glyn inviterte oss til Sunset Sound-studioet i Los Angeles, som han har jobbet mye i før og kjenner ut og inn, forteller Ramsey ivrig.
– Det er et legendarisk studio der mange fantastiske plater har blitt innspilt. Vi var der i omtrent seks uker og startet rolig og avslappet fra ni-tiden om morgenen med et par akustiske gitarer, bare for å leke med materialet. Så tok alle hvert sitt instrument og bare spilte til vi følte at vi fikk til gode opptak både Glyn og bandet falt for. Noen ganger la vi til et par overdubs i etterkant, men stort sett gikk vi bare inn for å fange øyeblikket. Når noe føltes riktig holdt vi oss til det, fortsetter han. Bridwell nikker, og tar ordet.
– På de tidligere platene tok vi i bruk teknologien som uansett var tilgjengelig, vi kunne bare endre småting etterpå hvis noe ikke funket i et opptak. Denne gangen lot vi oss bare rive med dit låtene tok oss. Selv om det oppstod en og annen feil kunne vi heller omfavne det – så lenge ånden i låten er der kan den slags småfeil til og med bidra med noe ekstra kult.
Til en viss grad kan man jo høre spontaniteten på albumet.
– På en god måte, håper jeg? Ben Bridwell humrer igjen.
– Det er kult når det høres menneskelig ut. Ingen er perfekte, og når man virkelig elsker et band kan man høre det når noen mistet en trommestikke eller at noen bare var skikkelig drita i studio.
Hvorfor valgte dere å kalle albumet “Mirage Rock”?
– Det er en sang som heter Mirage Rock som vi endte opp med ikke å ta med på platen, sier Bridwell, og sikter til den første av live-låtene som utgjør bonus-EP-en Sonic Ranch Sessions og er å finne på den doble deluxe-utgaven av CD-en.
– Det er på en måte et svar på det evinnelige spørsmålet “hvilken sjanger vil dere selv definere Band of Horses under?”
– Freak folk? Shoegaze? Pop? Post-pop? Pre-piss? Post-piss? foreslår Monroe og flirer i skjegget mens han tenner en sigarett. Det er åpenbart at bandet er lei av problemstillingen.
– Alt det er jo bare merkelapper folk av en eller annen grunn elsker, forklarer Bridwell. Tittelen er bare en vits, en dum vits … En ikke så morsom vits. Alle titlene våre er det.
Jaså? De høres ikke sånn ut …– Det er nettopp det som er vitsen, mener Monroe og humrer videre.
Tidligere er det Ben som har skrevet mesteparten av låtene. Var det slik nå også?
– Alle bidro med massevis av materiale, spilte inn demoer og sendte det frem og tilbake, sier Bridwell.
– Vi samlet det sammen, og Glyn hjalp oss med å plukke ut låtene vi følte albumet krevde av oss.
Hva hører dere på om dagen? Er det noe spesielt som influerte det nye albumet?
– Jeg har nettopp kjøpt den nyeste Cat Power-platen. Jeg vet ikke om jeg er så influert av den, men den er i alle fall en jeg hører mye på for tiden … Tyler Ramsey tenker seg om et øyeblikk, før han ivrig ramser opp flere nyere favoritter.
– Jo, og den nyeste Lotus Plaza. Mark Kozelek, det er vel en Sun Kil Moon-plate? fortsetter han og sikter til årets Among the Leaves, før han gir ordet til de andre.
– Hva med dere?
– Alle sammen digger Michael Kiwanuka-albumet Home Again, det er stort. Har du hørt om ham? spør Bridwell.
Ja, det er soul-fyren alle snakker om?
– Ja, nydelig plate! Bridwell nikker ivrig, forlater den avslappede posituren han har holdt mot sofaryggen og lener seg forover.
– Og de nye Mount Eerie-platene, han ga ut to i år.
Å, han er fantastisk! Han har vært i Norge en del og spilt konserter og skrevet låter.
Heldigvis sørger Ryan Monroe for at intervjuet ikke sklir ut, og avbryter småpraten om Phil Elverum-prosjektet som i vel så stor grad som Band of Horses har gjort seg fortjent til norgesvenn-diplomet.
– Jeg hørte den nye Grizzly Bear-plata i går, den er fin.
– Og Neil Halstead fra Mojave 3, den er vanvittig bra. Vi kunne sikkert brukt tjue minutter til på å prate om ny musikk, sier Bridwell.
– Vi hører på mye forskjellig. Forhåpentligvis får vi med oss en del nytt. Ellers gjenoppdager man jo ting, plutselig er man ved et punkt i livet der man endelig er klar til å høre på … jeg vet ikke, fucking … The Beagles. Ikke The Beatles, altså – Beagles! Jeg skjønte ikke greia da jeg var tenåring, men nå elsker jeg det, sier Bridwell.
Han mottar såpass mye latter fra de andre at jeg ikke tør å spørre hva han snakker om. Et raskt Google-søk etter intervjuet, som fører meg til “the first annual Beaglemania guitar pull & panty toss”, får meg til å innse at det var like greit å skifte samtaleemne.
Jeg hører mye Neil Young i lydbildet deres. Spesielt på “Long Vowels” og ikke minst “Dumpster World” fra det nye albumet.
– Å, herregud, ja. Ryan Monroe sukker tilfreds bare ved tanken på den åpenbare inspirasjonskilden.
– Han ga ut en random plate for bare tre måneder siden eller noe?
Etter litt forvirret mumling om Neil Young og Crazy Horse’ pussige coverkavalkade kalt Americana overtar Bridwell igjen.
– Han har vært en massiv inspirasjon for meg personlig, både som låtskriver og sanger. Jeg har vokst opp med å høre på ham, han er så å si plantet i DNA-et mitt. Så da jeg først begynte å synge var det litt sånn; “hvordan synger man, egentlig? Å, stemmer ¬– legg stemmen høyt og spill noe rock!” Hadde det ikke vært for Neil Young hadde vi nok ikke sittet her i dag.
Hvorfor var du ikke med på gjenforeningskonsertene til Carissa’s Wierd?– Vel, jeg bor jo ikke der oppe lenger, og vi er så travle med Band of Horses. Det er såvidt jeg får vært hjemme og lest en bok til barna mine, så det passet ikke med timeplanen min. Jeg er bare glad for at de fortsatt holder på, sier Ben Bridwell diplomatisk om sine gamle bandkolleger.
– Keeping the flame burning, you know?
Hva skjer med plateselskapet ditt, Brown Records?
– Å, det, ja. Det glorifiserte hobbyprosjektet som såvidt eksisterer, mumler Bridwell. Brown Records er selskapet han startet allerede før han ble med i Carissa’s Wierd, gjenopptok arbeidet med for noen år siden, og blant annet utga Band of Horses' forrige album gjennom.
– Jeg hadde lyst til å få det igang igjen, men nok en gang klaffet ikke ting. Det hadde bare vært en bjørnetjeneste for bandene jeg liker og som jeg gjerne ville ha fått vist frem for folk. Jeg kunne ikke ha brukt nok tid på det, og jeg følte ikke at jeg fikk noe særlig drahjelp fra folk som burde ha støttet det. Jeg får holde det høflig og ikke si mer om den saken, sier Bridwell og inviterer med det til et mer trivielt siste spørsmål.
Ser dere frem til å spille her igjen i november?
– Vi gleder oss alltid til å komme til Oslo, og Skandinavia generelt, sier Bridwell og lyser opp. De klisjérte linjene virker genuine fra Band of Horses-vokalisten som har gjestet Norge flere ganger de siste årene, og bare har lovord å by på om norske tilhengere.
– Vi kommer alltid til å ha en spesiell forkjærlighet for Oslo, for det var den første europeiske byen som tok imot oss. Øya-festivalen booket oss allerede da den første platen, Everything All the Time, kom ut i 2006. Det var den første konserten vår i Europa. Og i Norge har vi fortsatt den høyeste listeplasseringen så langt, så nordmenn har virkelig tatt godt imot oss. Det er alltid stas å komme hit.
Band of Horses spiller på Sentrum Scene 10. november i år. Deres nyeste album, Mirage Rock, er i butikkene i dag, og kan streames i sin helhet her:
Band of Horses' hjemmeside
