Sivert Høyem er ferdig med sommerens festivaler, og gjør seg klar for soloturneen Autumn In Arcadia, i forbindelse med EP’en Where Is My Moon.

For å ta det helt fra starten: Du vokste opp på Sortland, der flesteparten av guttene på din alder drev med idrett, og få var interessert i musikk på samme måte som deg. Hva hørte du på, og hva fikk deg interessert i musikk til å begynne med?
- Først så var det en salig blanding egentlig, men jeg tror det som gjorde at jeg fikk lyst til å spille i band, var The Doors, som man gjerne oppdager når man er tenåring. Senere kom jo også den der Seattle-bølgen. Og jeg var i rett alder for det, for jeg var femten år når de skivene kom i -91. Så var det Nirvana og de tingene der... Soundgarden og Pearl Jam og sånn! Urimeligvis. Men kanskje særlig Doors, altså. Og det føler jeg kanskje er et band som fulgte oss i Madrugada en stund også, de var en referanse for oss ganske lenge.

Hvordan går du frem når du lager låter, du er jo ganske kjent for tekstene dine?
- For meg så kommer tekstene alltid samtidig som musikken, eller så kommer de etterpå. Jeg bare spiller, utgangspunktet er en stemning. Låtene mine er ofte ganske enkle i oppbygging og akkorder, for jeg er jo ikke verdens beste gitarist. Hvis ikke stemningen er sterk i det jeg lager, føler jeg ikke at jeg har noe å komme med. Både teksten og melodien, alt er jo underlagt stemningen, det er den som skal formidles. Når det er sagt, så bruker jeg ganske lang tid på tekstene. Skjelettet av en låt kan komme ganske fort, med et par linjer med tekst, et grovt arrangement, akkorder og melodi. Jeg føler jeg er god på å skrive meldodier, hvis jeg skal si noe som kommer lett for meg... Men teksten tar lengre tid, den må jobbes med.

Har du fått noen form for undervisning, eller er alt selvlært?
- Jeg hadde noen sangtimer da jeg var tenåring, da jeg akkurat hadde begynt å spille i band. Bare for å lære meg å varme opp og sånne ting, jeg trodde kanskje jeg skulle bli bedre av det, men det virket ikke som det var så enormt relevant i forhold til måten jeg sang på. Men jeg har hvert fall litt fokus på at det er bra å varme opp, selv om det ikke er noe jeg alltid gjør. Nå bruker jeg et triks jeg har fått av Jarle Bernhoft!

Litt ekkelt spørsmål, men hvilket av dine soloalbum er du mest fornøyd med?
- Det siste er jo sånn soundmessig det mest gjennomførte, føler jeg. (Long Slow Distance journ.anm), men jeg tror egentlig låtmaterialet til syvende og sist er sterkest på Exiles, andreskiva. Nå når jeg skal ut og gjøre solojobber, så merker jeg at jeg henter ganske mye fra den. For da er liksom ikke uttrykket og sounden på den plata så viktig, så lenge låta er sterk. Jeg omarrangerer jo alle låtene ganske mye uansett, så nå har jeg hentet frem en del av de låtene som ikke har vært spilt på ganske lenge. Det er jo litt kult! At det er litt andre primisser som gjelder for om materialet er interessant for denne settingen.

Låta Into The Sea kom høyt opp på VG-lista i sin tid, og har etter hvert blitt en sang de fleste nordmenn har hørt. Men hva er historien bak låta? Hva handler den om?

- Tja... Det er ikke så godt å si med mine låter, hva de egentlig handler om! Jeg har blitt veldig påvirket av at jeg hadde en lang periode der jeg leste mye lyrikk, samtidig som jeg var veldig opptatt av Bob Dylan. Jeg så at verken lyrikken jeg leste, eller tekstene til Bob Dylan hadde noen helt klar handling. Ikke det at låtene mine ikke betyr noenting, men de handler ikke bare om «den tingen». Det var noen som sa at det var en låt om livet, havet og kjærligheten! Det høres jo veldig fjernt ut, men det er kanskje ikke så fjernt likevel. Jeg likte havet som en metafor, for noe som er veldig stort og omfattende.

The Hyler Twins er et band bestående av Cato Salsa og Sivert Høyem, som oppstod i forbindelse med minneplata til ære for St. Thomas i 2008, der de bidro med låta The Cool Song.

Kan vi forvente å høre noe mer av The Hyler Twins i nær fremtid?
- Jeg og Cato har noen små øvinger av og til, når vi har tid. Jeg håper jo det, det hadde vært litt artig! Så det kan hende.

Madrugada har blitt regnet som en av de fremste gruppene i Norge, med album som Grit og The Deep End, og de ble tildelt intet mindre enn fem spellemannspriser. De har blitt en del av norsk musikkhistorie.

Hva tror du det var med Madrugada som traff folk?
- Det er jo veldig stemningsfull musikk. Jeg tror vi skilte oss litt ut på den måten, fra en god del andre rockeband. Og så var vi ikke redde for å spille ballader. Det var noe vi så på som vår hovedstyrke egentlig, det rolige, stemningsfulle materialet. Jeg oppfattet oss hvert fall som 100% opptatt av musikken, det var det vi holdt på med. Når jeg ser tilbake på det, så ser jeg jo at det var et sterkt uttrykk og et slags image der, men det var aldri noe vi siktet etter overhodet. Jeg tror det var et genuint uttrykk, og det tror jeg kanskje folk forstod. Vi var veldig seriøse med musikken, og jeg kjente hvert fall et fellesskap med de folkene som likte bandet også. At det var en slags gjensidig utveksling.

Føler du at det fortsatt er noe Madrugada i det du driver på med nå?
- Ja, det er det absolutt! Men det har forandret seg, det kommer jo aldri til å bli det samme igjen.

Jeg leste i et intervju du gjorde med Dagbladet i 2006 at du ofte følte deg litt utilpass på scenen, til tross for mange år i bransjen. Hva kommer sånt av?
- Jeg vet ikke, men jeg har oppfattet fra mange kolleger at det ikke er uvanlig å være litt beskjeden og sjenert, men at man også vil opp på scenen og uttrykke seg. Det er en ganske vanlig kombinasjon. Jeg leste nylig i avisen at Bruce Springsteen har vært i terapi i 35 år! Er det én person jeg ikke hadde trodd det om, så er det han! Hva det kommer av, vet jeg ikke. Men akkurat på den tiden der, så synes jeg det var vanskelig å takle det at Madrugada skulle være et så stort band, for i utgangspunktet så var det ganske personlig for min del. Og jeg følte ikke at musikken i utgangspunktet var laget for å kommunisere så bredt, og være så folkelig. Plutselig skulle det bli presentert som Norges største band, og vi skulle være så superfolkelige og tilgjengelig for alle. Vi hadde jo ikke ønsket at det skulle være utilgjengelig, det var ikke det, men det var et mer personlig uttrykk enn det som er lett å uttrykke når du står foran 3000 mennesker i en idrettshall i Nord-Norge. Og plutselig spilte vi jo bare på digre steder, jeg følte et ansvar for at folk skulle føle seg underholdt når de gikk derifra, og det kostet litt. Så akkurat den tida der var jeg bare jævlig sliten!

Føler du det fortsatt sånn?
- Nei, egentlig ikke. Jeg føler meg stadig mer komfortabel, for jeg er jo soloartist, jeg har valgt å fortsette med dette her. Jeg hadde kunnet slutte hvis jeg hadde hatt lyst, men jeg vet hva jeg holder på med.

Kan du fortelle litt om hvordan det var å åpne Nobelkonserten? Det må ha vært mektig?
- Ja. Det er jo et sånt type arrangement der man er veldig bevisst på at det er en ære å få lov til å være der. Jeg sa jo at jeg føler meg mer komfortabel på scenen nå, men akkurat det der er forbundet med en viss grad av nervøsitet. Særlig å skulle gå ut dit og åpne hele greia, da har du ansvaret for at det skal bli bra.

Prisoner Of The Road var en låt du fikk forespørsel om du kunne lage. Hvordan gikk du frem på den? Var det også basert på en stemning?
- Da ble jeg egentlig presentert med en Johnny Cash-låt, som de ville at jeg skulle gjøre. Den var fra American Recordings-serien hans, og det er ikke alle de låtene som er like bra. Jeg tenkte at den låta er bra bare fordi det er Johnny Cash, så jeg følte det var bedre for meg å skrive en egen låt. Den hadde et litt sånn gospel-anslag, den låta. Jeg har hørt en del på sånn tidlig gospel, og tenkte at det var noe som kledde et sånt prosjekt, en slags ureligiøs gospel-feeling. Jeg hadde hørt en Mahalia Jackson låt som heter I Wonder If I Will Ever Rest, og Prisoner of the road er egentlig hentet litt fra den. Det er en fantastisk låt, så jeg prøvde litt å nærme meg det uttrykket. Jeg skrev et par låter, men det var den (Prisoner Of The Road, journ. anm.) som funket best, følte jeg.

Sivert Høyem er aktuell med EP’en Where Is My Moon, der tittellåta bl.a. er A-listet på P1. 4. Oktober starter han også sin første solo-turné Autumn In Arcadia, som foruten flere steder i Norge, vil ta turen innom land som Nederland, Hellas og Sveits, for å nevne noen.

Du gjester Jakobskirken i Oslo 13. oktober, er det bevisst at du spiller her i stedenfor f.eks Rockefeller eller Sentrum Scene?
- Ja. Jeg har drevet og sett etter noen av de mer sjelfulle lokalene i Norge, og det er ikke så veldig mange. I Oslo er det ingen steder som er litt intime, og som kler et sånt konsept. Jeg hadde ikke lyst å spille i operaen, jeg følte ikke at jeg var helt der da jeg planla turneen. Jeg hadde lyst å spille på mer intime steder, for jeg følte at det ble litt for mye, å prøve å kommunisere med så mange folk, på den måten. Så vi har sporet opp de lokalene i Norge som har litt historie og litt.. soul! Så Jakobskirken var et alternativ som dukket opp. Jeg har bare vært der på konsert én gang, og da syntes jeg det var et veldig fint sted.

Hva kan vi forvente oss, publikummet som skal se deg i høst, sammenliknet med tidligere konserter?
- Jeg hadde ikke lyst til at det skulle bli noen unplugged-feeling, så det blir ganske mye elektrisk. Kanskje sånn fifty-fifty, med elgitar og kassegitar. Det blir et litt annet låtutvalg enn det hadde blitt med band, jeg har blant annet hentet frem en del av de låtene fra Exiles-skiva.

Albumet Long Slow Distance er preget av støyelementer, og kan kanskje sies å være litt «mørkere» enn mye annet du har laget. Hvorfor bestemte du deg for å lage dette albumet?
- Det har jo med situasjonen min da å gjøre. Det var ganske mange folk som hadde dødd, både venner og familie. Så det var et litt annet fokus enn det er nå. Jeg tror jeg brukte den skiva som terapi, på mange måter. Jeg har ikke noen psykolog å prate med, så jeg putta mye inn i den skiva. Jeg føler også at når jeg gjorde det, så var de tingene ute, de var litt på avstand.

Kan man si at du har gått litt tilbake til tidligere verk, med Where Is My Moon?
- Kanskje. Jeg føler ofte for å bare gå i en litt annen retning. Når jeg har gjort én ting, så føler jeg ofte for å gjøre det stikk motsatte. Men det er klart at det ikke blir noen voldsom, konsekvent barriere.

Hva handler tittellåta til Where Is My Moon, om?
- Det vet jeg ikke. Jeg kjente litt på de følelsene man har når man blir far og sånn. Det er noen veldig vare følelser, som er litt vanskelig å sette ord på. Man vil prøve å komme til de gode sidene i seg selv, for det er det som trengs når du har ansvaret for et lite menneske. Så det tenkte jeg litt på når jeg skrev den låta. Om den formidler det, vet jeg ikke. Men det var hvert fall det jeg tenkte.

Når kan vi forvente neste fullengder?
- Til neste år. Jeg holder på med låtskrivinga, så får vi se om prosessen med turneen her legger noen føringer!

Om du vil ha et hint om hva du får se på konsert med Høyem i høst, kan du se på noen av opptakene som nylig ble lagt ut på youtube i forbindelse med turneen:




Sivert Høyem på nett
Sivert Høyem på Facebook