Dere skal snart på scenen her på Parkteatret og det er helt totalt utsolgt. Folk har vært desperate etter billetter i mange mange uker allerede!
Nanna Bryndís Hilmarsdóttir [vokal]: Wow! Det er kjempebra! Vi får booke en større venue neste gang, haha! Men vi liker Parkteatret, det er kjempekoselig her. Kaldt, men fint!
FOR et år dere har hatt!?
Nanna: Ja, det har vært helt sinnsykt!
Utsolgte headliner-konserter overalt, festivalkonserter for enorme menneskemengder... Hvordan har dette året vært for dere? Hadde dere noen idé om at dette ville skje?
Nanna: Dette er den siste konserten av en 2 1/2 mnd turné og det er helt sprøtt å tenke på at dette har blitt hverdagen vår. Alt har blitt snudd på hodet. Å være på turné, spille konserter og gjøre intervjuer og slikt, det er jo faktisk bare et år siden vi slapp plata vår på Island. Vi hadde ingen anelse om at...
Brynjar Leifsson [gitarist]: ... Vi spilte kanskje annenhver helg den gangen, om så ofte...
Nanna: Haha, hvis vi var heldige fikk vi to øl!
Brynjar: Og de, sa: “hvis showet blir solgt ut, ja, så skal dere få øl”.
Nanna: Vi kjørte i timesvis for å spille konserter som ikke veldig mange mennesker møtte opp til... Vi kjørte 5 timer til Akureyri. For to øl.
Med så mange høydepunkter i løpet av ett år... Er det noe spesielt som stikker seg ut?
Brynjar: Hmm, ikke helt sikker... Men SXSW [South by Southwest – stor festival i Austin, Texas] var big deal!
Nanna: Det var faktisk det første vi gjorde på vår sinnsyke reise.
Brynjar: Det var 4-5 dager med galskap - vi spilte masse konserter – det var helt vilt. Vi ble kastet rett ut i den dypeste delen av bassenget.
Musikken deres ble plukket opp av amerikanske radiostasjoner som så potensialet i det dere gjorde, hvilket igjen førte til gjennombruddet... Men når skjønte dere selv at "det her kan bli stort"?
Brynjar: Da USA-turnéen solgte ut. Jeg tenkte bare: "Ok... så... folk VIL faktisk se oss?"
Arnar Rósenkrantz Hilmarsson [trommis]: Haha, ja, vi fikk den "wow"- følelsen veldig ofte!
Nanna: Jeg tror faktisk vi fortsatt får den "wow"- følelsen, det har ikke blitt normalt for oss enda. Det er fortsatt nytt og ferskt.
Det var en massiv overgang fra veldig små til veldig store scener på veldig kort tid... Får dere noensinne sceneskrekk?
Nanna: Jeg blir faktisk mer nervøs jo mindre konserten er. Hvis folk er helt oppe ved scenen og "in my face" og du kan se dem og se at de stirrer på deg, og dere får øyekontakt, DA blir jeg litt nervøs. Men det varer bare de to første låtene, og så forsvinner det.
Med alt som har skjedd, hvis dere hadde visst for ett år siden det dere vet nå... er det noe dere ville forandret?
Arnar: Jeg ville pakket mindre i kofferten! [de andre to nikker enig] Men alt annet har vært bra.
Nanna: Ja, vi har ikke hatt noen dramatiske eller negative hendelser så jeg ville nok ikke forandret noenting. Du vet de tingene du vet, fordi du har gjort de tingene du har gjort.
Arnar: Joda. Men likevel, mindre klær!
Hva tror dere er grunnen til at musikken deres blir så godt mottatt overalt? Hvorfor er den så universal?
Brynjar: Jeg tror folk liker at de får være så involvert i den. Det er catchy låter som de kan synge med på. De får ta del i konsertene med oss, og være involvert i musikken.
Nanna: Ja, de får være en del av det hele. På albumet brukte vi mye gruppevokaler, vi involverte vennene våre da vi spilte inn plata, så de er med og synger. Og så håper jeg at folk kan høre på albumet at vi ikke nødvendigvis hadde planer om å være her eller å gjøre dette, men at vi laget et album som vi kunne være veldig stolte av, og at vi bare hadde det morsomt. Og vi prøver å være positive, så kanskje det skinner igjennom også. Kanskje folk kan glemme seg selv for en times tid.
Hvordan er det å være på den andre siden av verden, og å høre folk synge deres egne tekster og sanger tilbake til dere?
Nanna: Det er SÅ rart!! Jeg husker vi var på SXSW, det var det første showet av hele denne greia vi har drevet med det siste året, og vi hadde en konsert i en sykkelbutikk. Det var den første gangen vi var i USA og å se alle disse menneskene synge med – og vi hadde ikke engang sluppet albumet vårt – det var så mange folk der som bare skrek tekstene våre mot oss! Veldig merkelig. SÅ merkelig. Det er ALLTID merkelig.
Arnar: Vi spurte oss selv etter konserten "hvor fikk de musikken fra??"
Nanna: Ja, hvordan hadde de hørt den før?
Arnar: “Vi har aldri vært her engang” liksom, jeg har bare vært i USA en gang i hele mitt liv!
Det har alltid vært et sterkt bånd mellom nordmenn og islendere, og vi blir stolte av islendere som gjør det stort i utlandet...
Brynjar: [avbryter] Hahaha, jeg trodde det ville være motsatt! Jeg trodde at, fordi det er så mange islendere her, så ville dere være drittlei!
Nei, nei, ikke i det hele tatt!
Brynjar: Bra! Da sender vi over noen fler!
Men for resten av verden, har det at dere er islendere noe å si i det hele tatt? Hjelper det dere PR-messig eller blir det mer en overraskelse for folk når de finner det ut?
Nanna: Jeg tror det hjelper oss.
Brynjar: Ja, men jeg tror det er begge deler. Noen tror vi er amerikanere!
Nanna: Selv folk hjemme visste ikke at vi var islendere. Da vi begynte å spille "Little Talks" var reaksjonen ofte "åh, er det et islandsk band??". De forventet ikke det. Men du vet, folk er fascinert av oss, så når de hører det blir de definitivt mer interessert.
Arnar: [turist-stemme]"den kalde lille øya i nord!", "Og ingen is! Det er fantastisk!"
Jeg tok en titt på turnélista deres, og den er milelang! Har dere noen anelse om hvor mange konserter dere har spilt det siste året?
Alle: Nei.
Brynjar: Den første turnéen vår var på 30 datoer og jeg tror vi spilte 30-35 konserter.
Nanna: På denne turnéen er det rundt 70...
Arnar: Jeg tror vi har gjort rundt 250 konserter til sammen i år. [de ser småsjokkert på hverandre]
Nanna: Det er mind blowing. For et band som ikke spilte SÅ mye.
Arnar: Jah! Så noen ganger vil vi bare hjem.
Hva savner dere mest når dere er ute på turné?
Brynjar: Familie!
Arnar: Jeg savner hundene mine veldig!
Nanna: Jeg savner at alt er rolig. Og bare det å våkne og å kunne legge seg å sove igjen. Å ikke ha noe på timeplanen i det hele tatt. For når vi drar hjem nå trenger vi ikke å jobbe eller noe.
Arnar: Jeg savner å sove!
Men nå skal dere hjem en tur, og blant annet spille på Iceland Airwaves, som var et av stedene dere ble oppdaget av utenlandske radiostasjoner og nettsteder...
Brynjar: Ja. Vi er hjemme i halvannen måned, og skal gjøre Iceland Airwaves, og så skal vi ut igjen frem til 20. desember.
Nanna: Så drar vi hjem igjen til jul og nyttår, og så ut igjen...
Brynjar: ... Til midtsommer eller noe.
Nanna: Haha, ja! Du kan se hvorfor vi gleder oss til å dra hjem!
Dere er 6 medlemmer i bandet, 7 når dere er på turné. Pluss crew. Når så mange mennesker er på turné sammen, hvordan klarer dere å ikke tråkke hverandre på tærne eller bli litt smågale?
Brynjar: Det er faktisk fordelen ved å være så mange mennesker. Hvis du blir lei av noen går du bare og snakker med noen andre.
Nanna: Og vi får inn nye band og venner nå og da, så det kommer nye mennesker inn, og det er alltid gøy. Og vi har alltid lange samtaler og diskusjoner på bussen.
Arnar: [furter] Ingen snakker til meg, så jeg må være den kjedeligste av alle.
Nanna: Pfft, nå finner han på ting igjen. Det gjør han alltid!
Noen gode turnéhistorier?
Brynjar: Det er vel ikke noe vi vil fortelle barnebarna akkurat, men Árni mistet passet sitt i dag! Det var irriterende!
Nanna: Og vi drar hjem i morgen. Litt ironisk.
Foto: Alyssa Schei Nilsen
