Gratulerer med den nye skiva gutter! Ble det noen bra fester i helgen?
Vi tilbrakte 15 timer i en van! Veldig rock'n roll. Fredag spilte vi en konsert på trikken, det var veldig gøy. Vi fikk med masse fans og kjørte dem rundt i byen. og så tok vi alle med til Parkteatret etterpå. Vi har gjort et par veldig små trikkekonserter før, sånn bare oss to, men vi ville gjøre noe litt spesielt siden den offisielle releasekonserten ikke er før torsdag. Det var morsomt å se Sturla [Hinze], bassisten vår, okkupere fire seter med kontrabassen og ikke ha noe plass til å bevege seg. Bare det synet gjorde det hele verdt det. Det tok fem minutter å bli vant til all bremsingen. Bare det å ikke ha noe å holde seg i, og samtidig prøve å spille synkronisert på toppen... men vi klarte det. På slutten klatret folk over setene og slo i taket. Typisk Casa Murilo-konsert, haha.
Vi elsker å spille sånne små konserter, huskonserter og akustiske konserter. Vi gjorde en huskonsert-turné i fjor, og det vil vi gjerne gjøre igjen. Vi inviterte fans på Facebooksiden vår og sa “Lørdag vil vi komme til huset ditt, send oss en email, så kommer vi og spiller”. Vi regnet med å få kanskje 3-4, men endte opp med rundt 30 invitasjoner. Altfor mange til å kunne besøke alle, så vi valgte ut 6 eller 7. Det var en fantastisk opplevelse, en av de beste vi har hatt.
Og så spilte vi på togstasjonen i Trondheim på vei opp til Bodø! Vi var på toget, hadde ingenting å gjøre og masse tid til overs, så vi bare bestemte oss for å gjøre det siden vi hadde alt utstyret vårt tilgjengelig. Heldigvis var det en 10-15 stykker som møtte opp. Vi ville spilt uansett, da. Det var veldig kult!
Hvor blir neste spesielle konsert? Fløibanen? En ferge?
En båt hadde vært fint! Vi har aldri spilt på en båt. Kanskje i et fly? Bare plutselig hente ut instrumentene fra bagasjehyllene og begynne å spille. Vi finner garantert på noe! Hvis du har noen ideer, bare spytt ut!
Hvordan har tilbakemeldingene på det nye albumet vært?
Det har vært veldig positivt, vi har faktisk ikke hørt noe dårlig enda. Vi er veldig klar over at vi ikke kan gjøre alle til lags, noen kommer til å mislike det, men alle reaksjonene på Facebook og Twitter har vært veldig positive, og det er det viktigste. Og selvsagt at vi selv virkelig liker det, og synes det er bedre enn det første albumet. Det var vårt absolutt største mål, å lage en bedre plate enn den forrige. Så det var den største utfordringen, og vi føler definitivt at vi klarte det. Hvis du er en Casa Murilo-fan og du likte det første albumet, så vil du elsker dette albumet. Vi har spilt så mange konserter siden sist og tilbragt så mye tid sammen... alle er mye bedre på det de gjør, og vi er bedre som band. Vi har skrevet så mye at vi er bedre låtskrivere... alt er rett og slett bedre enn det var sist gang.
Kan dere veldig kort, for de som ikke kjenner historien til bandet, fortelle om Casa Murilo?
Ok, Casa Murilo på 30 sekunder! Av forskjellige årsaker endte både jeg [Chris] og Dan opp i Salvador i Brasil, vi møtte hverandre og ble forelsket og lagde vakker musikk [gliser]. Så møtte vi to norske jenter og forelsket oss i hver vår jente. Så flyttet Dan hit, og deretter flyttet jeg hit. Jentene studerte og som et resultat av at vi ikke hadde noen venner, penger, jobber eller noe å gjøre, og heller ikke snakket norsk, endte vi - etter å ha gått gjennom masse Xbox-spill - opp med å skrive noen låter og bestemte oss for å starte et band. Derfra har det bare ballet på seg, og her er vi i dag. Det var kort, sant?
Åh, og så er vi kalt Casa Murilo, og bandet er oppkalt etter en fyr vi bodde sammen med i Brasil, som er den kuleste fyren på planeten!
Det må ha vært en vanvittig overgang å flytte fra varme Brasil til kalde Norge?
Ja, det var en massiv overgang! Vi hadde en fantastisk livstil i Brasil med solskinn og strender, og vi hadde en stor fin leilighet. Selv kulturelt var det veldig annerledes! Så å flytte hit var... Jeg vet ikke om det var så stor en utfordring, det bare føltes som det neste skrittet i et vanvittig eventyr. Det var faktisk en av grunnene til at vi startet et band. Vi hadde hatt det så bra i Brasil med alle disse forskjellige karakterene og hadde forelsket oss osv. Så da vi flyttet hit virket det nesten som et logisk steg å starte et band fordi vi måtte prøve å skape oss et liv som kunne konkurrere – eller prøve å konkurrere – med den typen moro og galskap vi hadde hatt i Brasil.
I starten jobbet vi så lite vi kunne, bare for å kunne betale regningene og overleve, så vi hadde så mye tid til overs som mulig. Jobbet om dagen og brukte nettene på å skrive. Vi fikk tillatelse av kjærestene våre til å gjøre dette i ett år, og på slutten av de 12 månedene hadde det gått ganske bra; vi hadde laget en EP, vi hadde booket en del konserter, og hadde en indie-label som var interessert. Så da tenkte vi: “Ok, vi gir det 12 måneder til”. Jeg antar at vi jobber på en 12 måneders-basis selv nå. Vi hadde aldri noen plan B, derfor jobbet vi så hardt. Da vi originalt fikk de første 12 månedene visste vi at dersom vi ikke hadde kommet noe sted etter det året ville vi trenge en plan B. Eller i det minste gi opp guttedrømmen. Vi har fortsatt ikke noen plan B.
Greia er, vi har alltid hatt troen. Selv da vi bare hadde to låter trodde vi at vi kunne være et sinnsykt bra band som folk ville elske, eller gjøre bra konserter som folk virkelig ville komme på. Men man må overbevise folk om at det er sånn, så hver gang noen joinet bandet var det en prosess hvor vi måtte få dem til å tro på det hele. Noe kalt "business-fingeren", som er DENNE [setter opp en overbevisende pekefinger], som vi brukte da vi fortalte folk at de burde tro på denne idéen om at vi kunne gå og gjøre disse tingene. Og det, tror jeg, er en av grunnene til at ingen har forlatt bandet heller, fordi det fikk dem til å tro. Så det var alltid denne kjernen av mennesker som trodde på at vi kunne gjøre det. Vi måtte bruke litt mer tid på å overbevise resten av verden, haha!
Når man ser dere live, ser det ut som om dere aldri har gjort annet enn å stå på scena og opptre foran et publikum. Var noen av dere involvert i musikk før Casa Murilo?
Ikke egentlig. Det var en jul... Murilo kjente en fyr som hadde et motell – det var rett og slett et mursteins-skur - Og vi hadde gitarene våre og tilbrakte den julen med å spille masse greier. Jeg husker at vi spilte Waterloo Sunset, og så sa Chris: "Jeg har skrevet noen låter" og... hva var den franske?
Chris: "God Bless The French!"
Dan: Ja. Og jeg hadde skrevet noen kjærlighetssanger; "Claustrophobic Lullaby" var én av dem. De er ikke så ille, de ligger på MySpace hvis du graver dypt nok.
Murilo er en fantastisk perkusjonist, helt sinnsykt flink, han studerte det på universitetet. Han pleide å invitere alle kameratene sine og så satt vi der og spilte coverlåter - men vi var ikke veldig gode musikere så vi måtte alltid forandre på låtene, ha! Sånn startet det hele. Så vi hadde noe erfaring tidligere, men Casa Murilo startet da vi kom sammen her.
Og guttene har opparbeidet seg en god fanskare:
Fra vår aller første konsert begynte vi å få fans og sånt. Jeg husker de to første fansene. Anna og Dennis. De kom på hver eneste konsert. De var på trikken på fredag også, og vi takket dem i takkelisten på vårt første album. Vi elsker å snakke med folk som liker bandet, vi klarer ikke helt å tro at folk digger oss. Det er definitivt et par folk som liker oss litt mer enn jeg tror jeg noensinne har likt noe band! De vet ALT. Det er helt utrolig.
Er det litt skummelt?
Det er litt weird av og til.. Det er tøffere nå enn det var da ingen brydde seg. Den gangen hadde vi denne vanvittige troen på oss selv, mens nå er det så mange fler som følger med. Jeg [Chris] var på trikken for et par uker siden, og en fyr på trikken twitret meg: "OMG, jeg hører på “Show Some Restraint” og Dan Hesketh har akkurat kommet på trikken! #Starstruck”. Og jeg satt der på trikken, da dette poppet opp på telefonen min og jeg gikk bare av på neste stopp [ler]. Ville nesten ikke forlate huset mitt på tre dager fordi jeg tenkte "jeg er ikke en privatperson lenger". Det var helt merkelig. Fordi det var definitivt ikke derfor jeg ble med på dette, for at folk skulle twitre om meg på trikken!
Sjekker dere hashtags på twitter eller googler dere selv for å se hva folk sier?
[Begge er plutselig veldig opptatte av taket og alt som skjer rundt dem]: Neeeeei, aldri!! Jeg har ALDRI gjort det. Noooope. Nehei! Jeg mener, hvem ville vel noensinne gjøre noe slikt? Aaaaner ikke hva du snakker om!
Neida, vi sjekker av og til. Sosiale medier er noe vi liker å henge med på, du må sjekke av og til. På twitter kan man søke opp og se de tweetene folk du ikke følger tagger deg i. For et par uker siden var det en jente som twitret om vårt første album og vi bare hoppet rett inn i samtalen og hjalp henne siden vi hadde et par eksemplarer til overs. Og ellers hadde hun jo aldri fått tak i det. Så sosiale medier er definitivt noe som hjelper oss å bygge forhold med fansen, men vi promoterer alltid bandet heller enn oss selv. vi er ikke her for å bli berømte og ha folk som twitrer om oss på trikken. Dét er et nytt område vi er på vei inn i nå. Vi gjorde et stort tv-show [Lindmo] forrige uke og jeg kan ikke tenke meg noe negativt som har kommet ut av det at vi nå har en større rekkevidde. Hehe, en dame stoppet oss på bussen her en dag, hun var rundt 60; "Åh, jeg så dere på Lindmo, dere var så flinke!"
Hva er det merkeligste som har hendt dere etter at dere startet Casa Murilo?
Vi var på vinsmaking med Ralph Myers. Hans egen vin. Det var merkelig. Lindmo i seg selv var merkelig. Vi spilte på toppen av et fjell i nordnorge i en bygning hvor de pleide å oppbevare snøplogene om sommeren. De fjernet alle snøplogene og bygget scene isteden, og vi spilte der med Jaa9 og OnklP og Stage Dolls! Med nordlysene blinkende over oss! Om noen hadde fortalt oss for tre år siden, da vi satt på Dans sofa og skrev låter, at vi ville ende opp under nordlyset, spillende i et snøplog-lager med et digert band fra 80-tallet... jeg ville ikke sagt nei takk!
Den store releasekonserten til det nye albumet deres går av stabelen på Rockefeller torsdag 18. oktober. Hva kan folk som aldri har sett Casa Murilo live forvente av konsertene deres?
A good time! Gøy! Det er litt rart å påstå at "du kan forvente at det blir gøy", fordi jeg ville egentlig foretrekke at folk kom inn og forventet at det ble ræva. De første årene vi holdt på kom folk inn og forventet at vi ville være dårlige, og så fant de ut at vi VAR jo ikke så dårlige likevel! Jeg elsket å være "underdog". Men det de KAN forvente er... vel, det er torsdag kveld, sant? Nesten helg. Den definitivt beste stemningen i Oslo torsdag kveld vil man finne på Rockefeller!
Folk vil forlate konserten med såre føtter på grunn av alle dansingen, og sår hals på grunn av all syngingen. Casa Murilo kommer til å gi absolutt alt vi har, det vil være total dedikasjon. Jeg lover at vi vil være helt utmattet etterpå. Vi kommer nærmere og nærmere å spy på scenen! Vi må begynne å trene mer, vi gjør ikke nok utholdenhetsøvelser. Så, folk kan forvente seks gutter som desperat prøver å holde hodet over vannet på grann av mangel på energi.
Men, guttene har også et lite råd til publikum:
Det er ikke lett å komme til en Casa Murilo-konsert, det er en del ting du må lære: Du må være forberedt på å slippe deg løs, danse og synge og slikt. Du kjenner ikke fyren ved siden av deg? Uflaks! Dere bør bare gi hverandre en klem og bli kjent med hverandre, for om et par minutter vil dere være bestevenner.
Vi vil rett og slett beholde stuekonsert-følelsen uansett hvor stor scenen er. Dette året har vi spilt for tusenvis av folk på noen konserter, og så 15 personer på huskonserter, så forhåpentligvis er stemningen den samme når vi spiller for 5000 som når vi spiller for 10.
Som support har bandet fått med seg Disaster in the universe:
Jah! Vi har gitt oss selv en utfordring der. Vi hadde en utfordring i Stavanger også, da Bendik varmet opp for oss. Vi gikk ut og så på dem og de var fantastiske. Vi tenkte bare "shit..." vi burde begynne å jobbe med drittband fordi Disaster In The Universe er også fantastiske. De hadde en av de største hitene i sommer med Beach House, så det er enda en grunn for folk til å komme på konserten. Det kommer til å bli morsomt!
Nå legger dere Norge for deres føtter, hva blir det neste skrittet i "The Casa Murilo Master Plan"?
Vi vil dra utenlands! Vi vil.. altså, spørsmålet er om vi går tilbake inn i studio neste år og lager et nytt album, eller om vi turnerer med dette albumet til hjulene faller av... Vi er ikke helt sikre. Vi ville elsket å lage et nytt album neste år, det er en av våre favoritt-ting å gjøre. Jeg synes vi burde gjøre det. Vi vil lage et nytt album så raskt som mulig... gå i studio i mai og være ferdige der i slutten av juli, og så slippe det rundt denne tiden neste år.
Så, ett album i året?
There you go! Du hørte det her først! Men seriøst, det er faktisk noe vi har snakket om, vi vil gjerne slippe ett album i året de neste fire årene. Og vi vil gjøre Tyskland, Sverige, Danmark.. hele verden egentlig. Vi vil skrive bedre låter, bli bedre live... bare bli flinkere.
Vil vi noensinne få en gjesteopptreden av Mister Murilo?
Vet du hva?? Ok, vi kan bruke Musikknyheter til å få denne idéen ut:
Du skjønner, Murilo vil veldig gjerne komme til norge og spille noen konserter med oss. Som sagt er han en strålende perkusjonist. Men det er dyrt for en brasilianer å komme over til Norge, så vi har en idé: Vi kunne spille noen konserter hvor alle pengene vi tjener går til et fond for å få Murilo hit. Når vi når målet, og kan kjøpe flybilletter, henter vi Murilo over hit og kan ta ham med rundt i Norge og spille konserter.
Så, der har du en plan! Murilo kan komme over hvis alle hjelper til. En innsamling... en Dugnad for Murilo! Vi kan gjøre en liten turné som ville være The Murilo Dugnad Tour, og få han over for et par uker og reise rundt. Det hadde vært sinnsykt kult! Og å dra tilbake til Salvador og spille en konsert der med han og fullt band på stedet der vi møttes... det ville vært kjempekult!
Høres ut som en plan! Noe mer dere vil fortelle leserne før konserten på torsdag?
Releasefesten på Rockefeller kommer til å bli det beste som skjer denne uken, og vi vil gjerne at alle blir med!
Foto: Alyssa Schei Nilsen
Livevideo: Torgeir Kråkenes
