Hvordan går det med dere her oppe i nord? Takler dere kulda?
- Vi øh... aksepterer den. For oss er det liksom: «Herregud det er iskaldt!», men folk bor jo her! Det ville være idiotisk av meg å tro at jeg ikke kan takle det når alle andre gjør det. Jeg er halvt svensk så jeg burde kunne klare det. Jeg surfer mye og like før vi dro var det 32°F (0°C) hvilket er iskaldt, det kaldeste jeg kan huske det noensinne har vært i California. Jeg fikk en liten forsmak på kulde før vi dro hit.
- Så, bruke fire jakker, holde seg varm, også sluttet jeg å røyke for en tid tilbake, det hjelper! Jeg må ikke ut i tide og utide og ødelegge halsen. Nå skal vi sørover for resten av turneen og når vi kommer hjem blir det varmt igjen, men vi startet nettopp så jeg vil ikke engang tenke på hjemme. Vi har fem uker igjen, det er langt unna.
Dette var bandets første norgesbesøk og etter å ha kjørt hit fra Sverige hadde gutta noen fritimer i Oslo på formiddagen:
- Vi gikk en fin tur rundt i byen og dro på et fisefint kaffested, det var kult. Jeg husker ikke hva det het, men det var et sånn elite-kaffested, det var digg. Fuglen het det! Dere har hip kaffe!
Dere sendte ut bilder av en snowboard-park på instagram tidligere i dag. Har du prøvd å stå på snowboard?
- Ja, jeg har prøvd det, men jeg er mer en langrennsperson. Jeg surfer, men følelsen og vektfordelingen for føttene og balansen er så annerledes fra hvordan det føles å surfe, at det ble aldri det helt store for meg. Pluss at jeg var såpass avansert innen langrenn i ung alder, at jeg hadde ikke lyst til å starte på nytt og risikere å kanskje ikke klare å holde tritt med vennene mine, så jeg fortsatte bare med ski. Og jeg synes langrenn er kult for det har den der 70-tallsfølelsen, jeg pleide å bruke sånne trange bukser og bare ha det gøy.
Turneen, kalt "Never Let Your Fear Decide Your Fate", startet i Finland før bandet dro via Sverige til Norge, og bandet har vært meget imponert over hvor godt publikum kjenner til musikken deres:
- Ja, de ser ut til å kjenne hvert eneste ord på hele skiva, det er fantastisk! I USA hadde vi massiv suksess på radio - og selvsagt også fordi folk snakker om det, men her i Europa føles det som om det nesten er kun "word of mouth" som har gjort folk kjent med oss. Folk her kommer på konsertene fordi de er genuine fans av musikken, og det gir en helt spesiell energi.
-Hvert land er forskjellig og om jeg skulle forklare hver enkelt verdensdel hadde det tatt evigheter, men generelt sett virker europeiske publikummere mer entusiastiske. De synger med og hopper og danser og har det gøy. Man kan definitivt merke forskjell mellom amerikansk og europeisk publikum, men jeg vil ikke si at det ene er bedre enn det andre, de er begge flotte på hver sin måte.
Debutskiva til Awolnation, "Megalithic Symphony", ble gitt ut i USA i mars 2011, og først halvannet år senere sluppet i Norge. Med så mange forskjellige slippdatoer og lang tidslinje å forholde seg til PR-messig, føles det som om dere må starte på scratch hver gang skiva gies ut på nytt?
- Av og til, ja! Vi spiller foreksempel på mindre scener her enn vi ville gjort i Statene, men jeg foretrekker ikke nødvendigvis et stort publikum foran en liten mengde folk. Som i kveld, da vil det være 400 stykker her og det er utsolg! Så lenge det er utsolgt er jeg superglad. Jeg vil heller spille for 400 mennesker som tar av i en liten klubb som dette, enn i en hall for 2000 mennesker hvor bare 1000 stykker møter opp. Mye morsommere når det er intimt og alle nesten klatrer oppå hverandre.
Påvirker det konsertene, opptredenmessig, hvor mange dere spiller for?
- Alt påvirker konsertene! Hvordan scena høres ut - alle rom har forskjellig lyd - hvordan du føler deg den dagen, hvor mye søvn du fikk natten før, hvor mye du har drukket, hvordan dine kjære har det hjemme, alle de tingene påvirker konserten. Men jeg vil ikke si at... vel, de enorme showene, som på digre festivaler og slikt, det å spille foran mer enn tjue tusen mennesker er galskap! Da blir jeg temmelig nervøs. De små konsertene går fint, men når det blir tjue eller tredve tusen er det ganske overveldende. Utrolig skremmende. For ikke å snakke om at det dumme trynet mitt er på storskjermer overalt så man tenker bare «HERREGUD, DET ER MEG!», mens når man ser sin beste venn på storskjerm er det hysterisk morsomt. Merkelig.
Awolnation startet som Aaron Brunos soloprosjekt, etter tidligere å ha hatt noe suksess med band som Under The Influence Of Giants og Hometown Heroes. Etter å ha jobbet som et band på veien i et par år holder dette likevel på å forandre seg:
- For hver dag som vi turnerer som et band blir det mer og mer en band-greie, og når vi spiller live er vi selvfølgelig et band. Jeg har den mentaliteten at jeg er arkitekten bak prosjektet og jeg skaper låtene vi spiller, og så bidrar vi alle med det vi gjør for å gi det liv. Live er musikken en helt annen greie enn den er på plate. Jeg vil aldri spille live og la det høres ut som en CD.
- Mange nye band nå for tiden spiller til loops og bakgrundssspor, og det høres bare ut som om man hører på plata deres for de sampler de samme lydene på scena. Vi turnerte nettopp med et band som gjorde akkurat det, halve soundet var fra en CD i bakgrunnen. For meg er det å lure fansen. Hvis det er noe fra albumet man ikke klarer å gjenskape live kutter vi det enten fra konserten, eller så erstatter vi det med en gitar, bass eller synth-del.
Hvordan fant du de andre bandmedlemmene?
- Jeg har kjent de andre i evigheter. Dru, gitaristen vår, har spilt i alle band jeg noensinne har vært i. Kenny (synth) og jeg møttes i studio da jeg skrev mange av disse låtene. Jeg møtte Hayden, trommisen vår, kort tid etter at jeg hadde skrevet de første låtene også, og Devin, vår nye bassist, møtte jeg på turné. Han spilte i et band som varmet opp for oss på en av våre første turneer, så jeg har kjent han en stund nå, og han er gode venner med Hayden. Det føles som en eneste stor familie. Til og med lydmannen vår jobbet med mitt og Drus første ordentlige band, så ja, en stor familie. Om noen er nyere medlemmer gjør vi alt vi kan for at det kjapt skal føles som om vi har kjent dem for alltid. Føles veldig bra.
Låtene på skiva har alle innslag av forskjellige musikkstiler, med den fellesnevneren at tekstene er veldig sterke. Noen av låtene deres høres ut som små historier med ordentlig storyline.. er de basert på virkelige hendelser eller er de produkter av tanker og følelser?
- Begge! Tekster er en litt skummel ting å snakke om fordi man vil ikke ødelegge... jeg har hørt et par... Altså, de aller aller fleste tar tekstene våre veldig positivt og på en god måte, men det har vært noen situasjoner i det siste... jeg antar at jo større man blir, desto rarere ting dumper man borti, sant? Nylig var det noen som tolket en av tekstene mine altfor bokstavelig og det opprørte meg veldig. Jeg fikk muligheten til å forsvare sangteksten, men jeg valgte å ikke gjøre det, jeg synes ikke jeg skal måtte forklare meg om sånt. Det er synd de misforsto eller mistolket tekstene i den situasjonen, men det er over nå.
- Folk tolker det uansett som de selv vil. Hvis noen trodde at Kill Your Heroes handlet om epler og appelsiner og jeg fortalte dem at det handlet om druer og bananer, så ville de uansett fortsatt mene at det handlet om epler og appelsiner. Og merkelig nok kan betydningen i tekster forandre seg! Av og til tror jeg en låt handler om en ting, og så går tiden og seks måneder senere oppdager jeg at «Herregud, jeg skrev denne låta om situasjonen jeg gjennomgår NÅ, jeg bare visste det ikke da jeg skrev den».
Med fortsatt promotering av forrige album, konstante turnéer og festivalopptredener, blir det noe tid til å skrive nytt materiale?
- Jeg setter ikke av tid til å gjøre det, men jeg skriver når jeg kan, jeg skriver når jeg føler for det og når jeg har ideer. Den tiden når jeg er nødt til å bli veldig seriøs angående andreskiva nærmer seg med stormskritt! Jeg har allerede hundrevis av ideer og en god del låter som enten er ferdiginnspilt eller delvis innspilt.
Før den tid blir det mange mange fler konserter på bandet; både resten av Europaturneen og en ny vår-turné ligger foran Awolnation. For et band som har blitt kjent for de energiske liveshowene og crowdsurfing både blant bandmedlemmer og publikum kan forventningene til publikum bli vel store:
- Jeg synes folk bare burde ha lave forventninger så vi kan blåse dem av banen, haha! Om det blir crowdsurfing kommer alltid an på konserten. Crowdsurfing er en rar ting, fordi i begynnelsen gjorde jeg det veldig ofte - og gjør det fortsatt fra tid til annen - men spesielt i USA har det blitt vanskeligere og vanskeligere å gjøre fordi folk blir litt ekstreme fra tid til annen. De stjeler skoene og sokkene mine, pøver å rive av meg ting, og det har faktisk blitt litt farlig for meg å gjøre det, så det har ikke blitt så mye i det siste. Å gå på folks hoder derimot, det har jeg full kontroll på! Men dette [John DEE] virker som en veldig bra plass for crowdsurfing, det var det første jeg tenkte da jeg så plassen! Burde bli bra!
Selv med så mange prosjekter bak seg og en tilsynelatende uendelig strøm av musikalsk kreativitet, var det ikke en selvfølge at det var musik Aaron skulle drive med:
- Jeg elsket musikk da jeg vokste opp, jeg ante ikke at det var det jeg kom til å holde på med. Jeg var en veldig sjenert unge så jeg forventet ikke å like rampelyset. Jeg er vel fortsatt ikke veldig glad i det, men jeg elsker å spille musikk, og at det påvirker folk og utgjør en positiv forskjell i folks liv. Jeg er totalt nerd og enorm fan av musikken jeg selv liker, og er mer lidenskapelig opptatt av musikk enn noen andre du kommer til å møte noensinne. Jeg er først og fremst en fan, så jeg prøver å lage noe jeg selv ville vært fan av. Om jeg hadde hørt det. Og jeg ikke var meg, haha! Det er alltid målet, og jeg vet ikke egentlig hva annet jeg ville gjort isteden, dette er den tingen jeg kan best.
- Enten folk liker musikken eller ei, er dette det jeg kan best.
Alle foto: Alyssa Nilsen
