(Bandet er: Eirik Marinius Sandvik (gitar, vokal), William Mangerøy (gitar), Mads Solberg (gitar, piano, vokal), Christian Midthun (bass) og Rasmus Arnesen (trommer).).
Foto: Ellen Marie Risbruna.
Gratulerer med nylig utgitt EP! Kan dere fortelle litt om musikken dere har laget?
Eirik: EP-en består av noen av de første låtene vi lagde sammen. Vi spilte inn plata i Greener Productions i Trondheim, et studio drevet av Simen Hallset og Karl Klaseie og som arbeider med blant annet Dråpe og Angelica's Elegy. Vi var veldig fornøyde med hvordan dette fungerte, og tenkte oss opp igjen til Trondheim neste gang vi skal spille inn materiale.
Hvordan arbeider dere som band?
Eirik: Vi er veldig kollektive i tankegangen, i det å lage musikk. Vi lager musikken veldig sammen, former den sammen.
Christian: Det varierer også litt. Noen ganger kan det være at vi jammer og så kommer det noe ut ifra det. Andre ganger er det gjerne en i bandet som har en idé fra før, og så videreutvikler vi idéen i fellesskap.
Begrepet «postrock» brukes ofte om den typen musikk dere lager. Hva innebærer dette begrepet egentlig?
William: Det er jo et veldig svevende begrep ...
Rasmus: ... som alle andre begreper.
William: Jeg liker egentlig ikke begrepet så godt heller, men det er jo enkelt og greit. Det sier vel noe om musikken, gir noen assosiasjoner.
Men hva sier det om musikken?
Rasmus: Det sier i alle fall noe om oppbygning. Lange, dynamiske låter, det begynner lavt og tar seg gradvis opp. Det gir også assosiasjoner til mye klang og gitar.
Christian: Det er store dynamiske kontraster i musikken.
Rasmus: Jeg leste et sted en definisjon av begrepet som handlet om at du spiller rockemusikk i klassisk musikkformat. At du heller enn å ha vers-refreng-vers-refreng har en melodi eller et tema som du bygger variasjoner rundt.
Vi sitter i en stue med vinylplater på alle kanter, og dere har nå satt på Godspeed You! Black Emperors Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven fra 2000.
William: Dette er på en måte hjørneplaten for oss.
(Alle i bandet virker enige om at det er en viktig plate, men det blir uenighet om hvilken sang vi skal spille. Skjønt, man kan kanskje ikke kalle dette for sanger. Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven består av fire spor som totalt varer i over en time, og bør vel i så måte heller betegnes som komposisjoner.)
Christian: Det er utvilsomt en viktig plate for oss. Mange av oss så Godspeed You! Black Emperor live i Glasgow, noen av oss så dem også i London. Det er en ganske intens opplevelse å være på konsert med denne gjengen.
Foto: Ellen Marie Risbruna.
Hvordan er konsertene?
Christian: Lange!
Rasmus: Intense!
Christian: De spiller ofte i tre timer, kanskje enda lengre.
Eirik: De setter seg ned og spiller i tre timer, og når de er ferdige bare reiser de seg og går av scenen. Det er ikke noe publikumsfrieri, det er en annen type show.
Mads: Dette er noe av det jeg liker best med Godspeed live, det at de kommuniserer utelukkende gjennom musikken og det visuelle. Det er ikke noe behov for at de snakker og vitser mellom sangene.
Rasmus: Det er ikke et publikumsfrieri, akkurat.
Christian: Du går jo egentlig ikke på en konsert for å høre folk snakke. Du går for å høre musikken.
Langstrakte komposisjoner er noe dere selv driver på med: «Perfect Motion Picture» og «Mologa» varer i henholdsvis ni og syv minutter. Kan dere si noe om hvordan det føles å spille lange sanger live? Jeg tenker spesielt på det at man holder på såpass lenge uten å få noen helt eksplisitt tilbakemelding fra publikum; man får ikke en applaus man kan «vurdere» hvert tredje minutt.
Eirik: Jeg synes den stillheten er deilig. (Umiddelbar enighet rundt bordet.)
Rasmus: Det er jo på en måte det vi jakter etter.
Mads: Det er bra når folk står der og du bare skjønner at de liker det, og folk hysjer på de som prater. På releasekonserten vår på Landmark var det litt sånn, folk bare «vær stille, de spiller!».
William: Vi har også spilt klokken tolv en lørdagskveld på Stord, da ble det ikke helt riktig. Det var nok feil publikum for vår musikk.
Mellom «Perfect Motion Picture» og «Mologa» på EP-en finner vi låta «Polar», som varer i under to minutter og virker mest som et slags bindeledd mellom to hovedkomposisjoner?
Mads: Det er et slags bindeledd ja. Men det er en egen låt også. Vi har laget en lengre utgave av «Polar» som ikke er med på EP-en.
William: På vinylen kommer litt av «Polar» på A-siden, og litt på B-siden. Så det legger seg på en måte midt imellom. Men ellers så lager vi jo lange sanger, vi ser kanskje 6- og 7-tallet noen ganger. De første fire låtene vi lagde tror jeg alle varte i fem og et halvt minutt.
Henter dere inspirasjon fra andre kulturuttrykk enn musikk?
Eirik: Musikken vår er ganske cinematisk da, men samtidig vil jeg ikke si at vi har noen direkte kobling til film. Samtidig opererer vi jo med film i bakgrunnen når vi spiller live. Vi jobber litt med en kunstner som heter Espen Cook nå, som blant annet hjalp oss med dette på releasekonserten.
William: Vi jobber jo med stemninger generelt, og da blir man fort inspirert ikke bare av musikk, men også av helt andre ting. Det er ikke nødvendigvis noe man er helt klar over – ofte kan det være litt ubevisst, tror jeg.
Rasmus: Men det er jo opp til hver enkelt hva de får ut av musikken, hva de assosierer den med, hvilken stemning de relaterer den til.
Vi spiller nå den siste plata til My Bloody Valentine, mbv, som ble gitt ut tidligere i år. Er dette et viktig band for dere?
Christian: For noen av oss, i alle fall. Det er liksom et eller annet der, en eller annen faktor som gjør at dette bandet er helt spesielt, helt unikt. Alt er så ekstremt balansert hele tiden.
Rasmus: Når man driver med klang og støy på den måten som My Bloody Valentine gjør, så er det veldig lite som skal til for at det bare blir kaos. Å få alt til å bli langstrakt og å fylle ut musikken, samtidig som instrumentene ikke «konkurrerer», det er en kunst.
Christian: Det som slår meg når jeg hører på My Bloody Valentine, det er hvor tørr lyd de har, men samtidig hvor romslig alt er. Det synes jeg er veldig slående.
Rasmus: Det skal være så fullt at det akkurat ikke renner over, på en måte.
Eirik: Det er veldig jevnt, hver låt har én stemning hele veien.
William: Det er ikke mange band som takler å være borte fra musikken så lenge, for deretter å gi ut en så bra plate som det My Bloody Valentine har gjort nå.
Christian: Men Radiohead er nok det eneste bandet hvor jeg føler at hver eneste låt er en egen verden, men at du likevel hører, med en gang, at det er nettopp Radiohead som spiller. Selv om de har laget så mye forskjellig, hører du med en gang at det er Radiohead. Jeg synes det er veldig spesielt.
Mads: Thom Yorke har jo uttalt at han hater at folk hører på enkeltlåter. Det er nok irriterende når du har brukt nesten like mye tid på å sette sammen albumet som å lage hver enkelt låt, og så gidder ikke folk å høre på hele. Da mister det å lage et album mye av poenget.
Han er kanskje motstander av schuffle-knappen på stereoanlegget?
Rasmus: Det er nok vi også. Selv har jeg ikke brukt den siden ungdomsskolen.
Christian: Jeg synes det er viktig å høre en plate i sin helhet. Man burde i alle fall høre på hele verket én gang.
Foto: Ellen Marie Risbruna.
Hvilke norske band og artister har inspirert dere, og har dere noen norske favorittplater for tiden?
Eirik: Vi er nok, som så mange andre, inspirert av Motorpsycho. Jaga jazzist, gammel Shining. Ulver, kanskje spesielt plata Blood Inside, men også filmmusikken de har laget til filmen Svidd Neger.
William: Du har jo Riot Factory i Trondheim, med band som Angelica's Elegy og Snøskred. Der er det mye bra.
Christian: Jeg hører veldig mye på Dråpe for tiden.
Har dere selv noe nytt materiale dere jobber med fremover?
Rasmus: Vi håper å gå i studio i høst, og kanskje gi ut noe neste vår. Det er den optimistiske planen akkurat nå, og så får vi se om vi kanskje må jekke det litt ned etterhvert. Vi jobber hele tiden med det kreative. Det er på mange måter det som er aller viktigst for oss. Og så tar vi det andre litt på si, på en måte.
Eirik: Vi jobber ganske intensivt med nytt materiale for tiden, og det er en del ting som begynner å låte ganske kult.
Det er mange måter man kan lytte til musikk på. Er det noen spesiell kontekst musikken deres er laget for eller passer spesielt godt til?
Rasmus: Å gå med musikken på øret er fint. Når man legger seg, på flyet, i bilen. Det er litt sånn reisemusikk, på en måte.
William: Det er nok ikke festmusikk akkurat. Det passer kanskje til de festene vi pleier å ha, men tror ikke folk forbinder det med en fest.
Hvorfor det, egentlig?
Mads: Det er veldig flytende, seigt. Det tar kanskje for lang tid, låtene bygger seg for langsomt opp til å kunne regnes som utpreget festmusikk. Du får ikke veldig lyst til å gå på byen og danse når du har hørt på EP-en vår.
Men jeg vil uansett tro det er bra musikk å drikke øl til?
Alle i bandet: Ja, det er det nok.
Línt - Perfect Motion Picture from Klangkollektivet on Vimeo.
