Vi sitter backstage på Hulen, men vi er ikke bandet. Det er august og midt på dagen, men ganske mørkt her nede likevel. Arrangementsansvarlig Espen Overskeid er imponert over hvor ryddig det er etter gårsdagens De Lillos-konsert, leder André Borlaug Grønningen omtaler samme konsert som legendarisk bra. På veggen står det tegnet et stort hjerte. Inne i hjertet er det skrevet Seigmen + Hulen = sant. Selv om det har vært arrangert to bryllupsfester, en vielse og en festival her i løpet av sommeren, er det på mange måter nå det braker løs igjen. Rockestedet under Nygårdsparken i Bergen, med det karakteristiske gule inngangspartiet og den unike atmosfæren, har vært en av byens viktigste musikkformidlere siden åpningen i 1969.

picture
(Leder André Borlaug Grønningen (til venstre) og arrangementsansvarlig Espen Overskeid er klare for et nytt semester på Hulen. Foto: Anders Ekelund)

Nytt semester, nye konserter
Et nytt semester betyr mange nye studenter i byen. Hulen baserer seg som mange andre studentdrevne organisasjoner på frivillig innsats. Hvordan går dere frem for å verve nye frivillige? Og hva er strategien for å få nye (og gamle) studenter til å velge seg akkurat Hulen som stedet de går for å drikke øl og høre på musikk?

– Vi verver nok på samme måte som mange andre studentorganisasjoner – stands, mailingsliste, flyers og sånt. Det er mange måter å forsøke å verve folk på. Å gi folk en flyer, det er så diffust man kan få det. Skriver de seg på en liste er det hakket bedre. Det aller beste er om man får folk til å komme på et infomøte. Vi får dessuten snart ut rekrutteringsplakater. Når nye studenter er ferdige med fadderuka har de gjerne veldig mange nye inntrykk, og da er det på sin plass at de legger merke til Hulen i bybildet – gjennom plakater og annen informasjon, forteller Borlaug Grønningen.

– Vi har arrangert mange konserter de siste dagene. Slik ønsker vi at Hulen blir et sted mange får en tilknytning til allerede i fadderuka. Det er viktig å få disse nye studentene til å se at Hulen er en sentral konsertarrangør, at om man liker å gå på konserter så er Hulen et av de stedene man bør merke seg, legger Overskeid til.

På et sted som Kvarteret er det veldig romslige åpningstider, og det kan virke som om deres fremgangsmåte er å få nye studenter til å velge Kvarteret som sitt faste sted uansett om man skal drikke kaffe en tirsdags formiddag, gå på konsert en lørdags kveld eller spille sjakk en søndag ettermiddag. Hulen opererer med litt andre betingelser. Med ganske begrensede åpningstider (torsdag og fredag kl 21-03, lørdag kl 21-03:30) virker det som om dere satser på at det skal være et arrangement hver gang dere har åpent, heller enn at det er åpent hele tiden. Kan dere fortelle litt om tanken bak dette?

– Det vi har lyst til at Hulen skal være, er noe man kan glede seg til, forteller Borlaug Grønningen. – At man tenker at «oi, det er jo torsdag i dag», og da er Hulen åpen igjen. Og det synes jeg er fint, at vi på en måte bruker den første delen av uka på å forberede arrangementene, og at det da er litt stas med torsdag igjen. Hulen er altså basert på et ganske annerledes konsept enn Kvarteret. Vi ser forøvrig ikke på Kvarteret som en konkurrent, fordi vi har ulike roller i studentmiljøet og utfyller hverandre heller enn å slåss om gjestene. Mange, meg selv også, går jo både på Hulen og Kvarteret.

Dette med konkurranse er interessant. En gang i tiden fantes det ikke så mange konsert- og utesteder i Bergen. I dag, derimot, kryr det av dem, og stadig åpner det nye. Konkurransen om musikkpublikumet er stort, men så er det da også langt flere studenter og mennesker i Bergen i dag enn da Hulen åpnet for over førti år siden. Hvordan har dette stedet klart å holde på publikum gjennom hele denne tiden?

– Jeg tenker at det er fordi vi først og fremst har fokus på konserter. Vi er opptatt av at vi alltid skal ha konserter på torsdager og fredager. Bookinggruppa har vært veldig flinke dette semesteret, slik at det aller meste er booket og klart, forteller Borlaug Grønningen.

– Bergen har jo blitt en stor by siden Kvarteret åpnet for første gang i 1995, og det er tydelig at det er marked for et stort spenn av musikk og uteliv. En forskjell mellom Bergen og Oslo er at konserter i Bergen i større grad arrangeres av studentorganisasjoner. Kvarteret og Hulen står jo for en betydelig del av konserttilbudet i denne byen. Å lage et interessant program med en god balanse mellom det kommersielle og det mer sære, mellom kjente artister og unge nykomlinger, det er et viktig prinsipp for oss. Hulen er ikke bare for metallfolk, eller bare for indierockelskere, eller bare for hiphoplyttere. Det skal være for alle som liker god musikk, uavhengig av sjanger, sier Overskeid.

picture
(Fra backstage på Hulen. Foto: Anders Ekelund)

Fra De Lillos til Cannibal Corpse
På Hulens nettsider, i en historisk fremstilling av stedet, skrives det at man bevilget penger til å åpne Hulen som nytt utested for studentene fordi Aktive Studenters Forening (ASF) ikke lenger hadde noe lokale. Formuleringen «for å unngå at studentene skulle gå helt ledig på fritiden og planlegge revolusjon» er gjerne litt humoristisk formulert, men peker også på den typiske forestillingen om at studentene var mer radikale og opprørske i «gamle dager». Tradisjonelt assosieres jo også studentopprør med punk og generelt aggressiv rockemusikk. I dag er konsertene, som dere peker på, kanskje mindre sinte og ekstreme. Hvordan har Hulens musikalske profil vært opp gjennom årene, og hvordan vil dere si at den er i dag?

– Hulen har vært gjennom mange sjangre i løpet av alle disse årene. Til forskjellige tider har både punk, jazz og metal dominert konserttilbudet her. Nå har det på en måte jevnet seg ut, slik at vi ikke har en veldig spesifikk sjanger, men heller fokus på den gode musikken, forteller Borlaug Grønningen.

Måten man hører på musikk på utvikler seg, legger Overskeid til. – Mengden musikk man hører på utvikler seg. Musikken utvikler seg hele tiden, og derfor er det naturlig at Hulen har gått gjennom forskjellige faser. I dagens samfunn er musikken så tilgjengelig, folk hører på så mye forskjellig, da er folk også interessert i et mer variert konserttilbud. Dette er noe en konsertarrangør som Hulen må ta inn over seg.

De neste ukene kan man komme hit og oppleve den populære svensken Jens Lekman, de nye norske kritikeryndlingene i Hvitmalt gjerde, samt et av landets største metalband, Satyricon. Kan dere fortelle litt om hvordan dere komponerer programmet for ett semester? Og hvis dere selv kan trekke frem en konsert man absolutt bør få med seg, hvilken velger dere?

– Jeg føler at det er nødt til å være en balanse, forteller arrangementsansvarlig Overskeid. – Noen band er sånn at man nesten ikke trenger å tenke på billettsalg, fordi det går av seg selv. Satyricon er nok et typisk eksempel på et slikt band. Det samme gjelder De Lillos, som spilte sin første konsert på Hulen på tretten år i går. Når det gjelder norske artister så blir det veldig spennende å se Truls Heggero, som nå er aktuell som soloartist etter at hans tidligere band Lukestar ble oppløst. Den opprinnelige vokalisten i Cannibal Corpse, Chris Barnes, kommer med bandet Six Feet Under. Hudson Taylor fra England gjør sin første konsert i Norge på Hulen i høst. Totalt sett føler vi at det er booket inn mye bra musikk, og at vi har klart å ivareta en god balanse med tanke på sjanger og status. Det er også viktig å påpeke at vi ikke bare booker artister tilfeldig, det er et ønske at det skal skje noe rundt artistene. At de er aktuelle med ny plate, at de har spilt på seg et godt rykte gjennom sommerens festivaler, sånne ting. Vi booker ikke et band bare fordi vi synes de lager bra musikk. Og vi booker ikke de samme bandene igjen og igjen, det blir for lite dynamisk.

– Utenom Valentourettes, da!, legger Borlaug Grønningen til. – Men det er en tradisjon og et unntak.

Nye musikalske horisonter
Hva er argumentene for å bruke sin dyrebare fritid som student på å jobbe som frivillig på Hulen?

– Du får alle konserter og arrangementer gratis. Internmiljøet er veldig bra: Vi er over hundre som jobber her, så man treffer mange hyggelige og musikkinteresserte folk. Det trengs frivillige til forskjellige ansvarsområder av driften, så man kan jobbe med alt fra vakthold til servering i baren til konsertfotografering til booking av band. Det er gode muligheter for å jobbe seg oppover i systemet og få spennende verv. Arbeidsmengden er heller ikke særlig avskrekkende – det er vanlig å jobbe tre ganger i måneden når du er frivillig, avslutter Borlaug Grønningen.

Til slutt ber jeg de to Hulen-representantene om å trekke frem én konsert de husker spesielt godt av alle de har sett her. Ingen av dem klarer å velge én, så det blir heller litt flere.

– Jeg har sett veldig mange konserter her, så det er vanskelig å velge, forteller Overskeid. – Man får jo gjerne et nytt favorittkonsertminne for hvert semester. Norske artister ligger høyt oppe for min del. I Was a King i 2012, Angelica's Elegy i 2010. Konserter hvor man var helt borte i sted og tid, og bare eksisterte i lydbildet. Jonas Alaskas første konsert i Bergen, hvor vi på forhånd var spent på effekten av den såkalte Oslo-hypen, var også veldig bra. Oslo-hypen handler om at band som er høyt hypede i Oslo ikke nødvendigvis er like store snakkiser i Bergen, og at det dermed ikke nødvendigvis blir så godt oppmøte som man kanskje håper på. Med Jonas Alaska ble ikke dette noe problem.

– Det er vanskelig å velge fordi musikk handler om hele følelsesregisteret, legger Borlaug Grønningen til. – Den morsomste konserten, den kuleste konserten, den hardeste konserten. Den beste punkkonserten jeg har vært på her er kanskje britiske UK Subs. En av de konsertene som har satt spor hos veldig mange, tror jeg er The New Pornographers i 2007. Det var en fantastisk opplevelse. Allerede nevnte Cannibal Corpse, som spilte på Hulen i fjor sommer, er noe av det hardeste og råeste som har blitt spilt her nede.

– Det som er noe av det fineste med Hulen, er at folk får sjekket ut musikk de kanskje egentlig ikke har noe forhold til. Cannibal Corpse er et eksempel, mange var nok på den konserten selv om de egentlig ikke er tilhengere av denne typen musikk. Om man har et godt forhold til stedet som arrangerer konserten, minker nok skepsisen mange har mot å gå på en konsert man egentlig ikke er så veldig åpen for. Slik håper vi at Hulen kan åpne nye musikalske horisonter hos gjestene våre, og få dem til å utfordre sin egen musikksmak, avslutter Espen Overskeid.

Du kan lese mer om Hulen og se deres høstprogram på www.hulen.no. Nedenfor kan du se Bergensbandet Monstereo spille låta "Silver Lines" live på Hulen.