James Blake er på Europaturné med platen Overgrown. Musikknyheter tok en prat med elektronikatalentet før konserten på Sentrum scene sist torsdag.

James Blake var en av headlinerne på Øyafestivalen i sommer. Vi møtte en jordnær James Blake i forkant av sin andre konsert i Norge i år. Iført joggebukse og med en kaffekopp i hånda, snakket han varmt om turnélivet:
JB: Jeg har faktisk nettopp flyttet inn i en ny leilighet, og jeg elsker det, men jeg har begynt å synes at følelsen av å pakke sammen sakene sine og dra et nytt sted er veldig betryggende. Det gjorde jeg ikke før. I begynnelsen ble jeg litt engstelig av det.

MN: Du virker ikke som en person som nødvendigvis skriker etter oppmerksomhet. Synes det er en ulempe som artist?
JB: Nei, og det burde det jo ikke være. Det er ganske irriterende når folk gjør det, spør du meg. Dog, hvis du er den riktige typen, kan det jo funke… Men ærlig talt, er det bare sånn jeg er av natur. Jeg synes ikke jeg har forandret meg siden jeg ble artist. Jeg har alltid vært relativt stille. Jeg er nok ganske lik moren min på den fronten. Som alle andre, er jeg en god blanding av begge foreldrene mine. Moren min er nok den rolige siden av meg, mens faren min har mer attitude.

Det var faren, sangeren og gitaristen James Litherland, Blake har musikken til felles med. Han inspirerte Blake til å begynne å spille piano i ung alder. Interessen for elektronisk musikk, derimot, startet ikke før begynnelsen av 20-årene, da han lastet ned Apple-programmet, Logic. Selv synes han ikke forskjellen mellom å jobbe akustisk og elektronisk er så stor.
JB: Jeg tror ikke det har så mye å si om du velger å ta opp musikk på en iPhone, en vintage mikrofon, eller en firebåndsopptaker. Det er bare et medium. Men ved hjelp av programmering, kan man ta mer kontroll over de små detaljene ved opptaksprosessen. Det var da jeg lærte å gjøre det, at jeg fant ut hva jeg virkelig ville drive med.

James Blake gikk videre til å studere populærmusikk på det prestisjetunge universitetet Goldsmiths, i London. I løpet av studietiden, ga han ut de første EP’ene sine, men han nekter for at dette var starten på karrieren.
JB: Nei, den startet på soverommet.
MN: I tillegg kom du på andre plass i BBCs Sound of 2011. Hva tror du dette hadde å si for deg som artist?
JB: Hele det opplegget var ganske forvirrende, egentlig. Jeg hadde jo ikke gitt ut en platen ennå. De eneste som hadde hørt James Blake var manageren min, bestevennene, og foreldrene mine. Jeg måtte jo bare anta at de hadde forutsett at det jeg kom til å gi ut var lyden av 2011, eller at de bare gjettet, lo han.

Både debutalbumet og oppfølgeren Overgrown ble tatt godt imot av kritikerne. Blake har ikke noe problem med å innrømme at det påvirker ham.
JB: Det er ikke sånn at det spiller en kjempestor rolle for meg hva ”kritikerne”, hvis man skal bruke den fellesbetegnelsen, sier. Men det er visse anmeldere, som jeg faktisk har holdt kontakt med i ettertid, jeg respekterer og ønsker at skal like musikken min. Nå skal det sies at jeg ikke lukker ørene for ”kritikerne”, heller. Jeg tror de fleste artistene som sier de ikke bryr seg om hva pressen skriver, lyver.

Blake hører til plateselskapet Universal, men han føler ikke det har noen særlig innvirkning på musikken sin.
JB: De gir meg frihet til å lage nesten hva jeg vil. Selvfølgelig har det oppstått tilfeller hvor vi ikke har vært helt enige. Det høres latterlig ut nå, men jeg fikk for eksempel et par klager på synthen i Retrograde. Jeg stresset mye med å få den til å låte riktig.
MN: Du snakker ofte om den sangen. Hva er det som gjør akkurat den så viktig for deg?
JB: Vel, for det første, synes jeg at det opprinnelige opptaket av den er noe av det mest ærlige jeg gjort. Jeg klarte å fange et veldig personlig øyeblikk. Og selv om det er en elektronisk låt, er det er noe tradisjonelt ved den. For det andre så bare liker jeg den veldig godt, sier han og smiler.
MN: Blir du nervøs når du skal fremføre den?
JB: Ja, av og til. Jeg blir i hvert fall alltid litt skuffet hvis jeg ikke spiller den bra.
MN: Lydbildet på platene dine er relativt avansert. Synes du det er vanskelig å tilpasse dem til en live-setting?
JB: Jeg får mye hjelp fra vennene mine, Ben og Rob, som opptrer med meg. Vi deler de forskjellige musikalske bitene mellom oss, og sånn sett blir lyden enda mer dynamisk. De gjør alt utrolig enkelt for meg. Jeg hadde ikke klart å spille live, i hvert fall ikke på samme skala, uten dem.

Det er helt tydelig at James Blake er en fyr som lever og ånder for musikken, men da vi spurte ham om han har noen samarbeid han drømmer om å få til i fremtiden, var han mest interessert i å snakke om den leiligheten sin i London.
JB: Vinduene i bygget er utrolig tynne, så jeg skulle gjerne fått til et samarbeid med en håndverker.
MN: Så du kommer ikke på noen du vil jobbe med på musikkfronten?
JB: Haha, nei.
MN: Kan vi få lov til å pynte på sannheten og si at du drømmer om å gjenopplive Micheal Jackson, eller noe i den duren?
JB: Å, Micheal Jackson... Han hadde sikkert kjempefine vinduer.