Johanne, du har designet plakatene til årets Phonofestival, en årlig musikk- og kulturfestival som arrangeres av Studentradioen i Bergen. Du vant konkurransen som gjorde at du ble festivaldesigner for festivalen i høst. Kan du fortelle om hvordan du vant?
Johanne: Phonofestivalen lyste ut en konkurranse som gikk ut på å designe én plakat som man skulle bygge alt av festivaldesign på etterpå, om man vant. Jeg tegnet da denne plakaten med alle disse husene (se plakat nummer to nedenfor). Tegningen er i flere lag og er basert på det jeg kaller en husbank, altså selve «skjelettene» til husene uten noen større detaljer. Jeg lagde omtrent femten slike husskjeletter. Hele tegningen er basert på dette utvalget av husskjeletter, men så har jeg lagt inn litt ulike detaljer på skjelettene. Tegningen med alle husene er basert på opplevelser og inntrykk fra da jeg nettopp hadde flyttet til Bergen i fjor høst – spesielt knyttet til det å gå rundt i Bergen når dagslyset har forsvunnet og det er en sånn spesiell stemning i de smale smauene. Å være festivaldesigner for Phonofestivalen er nok det største jeg har opplevd i min foreløpig korte karriere som grafisk designer.
Det er veldig varierende hvor «aggressivt» en festival- eller konsertplakat fronter budskapet sitt. Plakatene dine er ganske rene i den forstand at det ikke er så mange elementer, det er mest navnene på bandene og det som ellers er av viktig informasjon. Mange konsert- og festivalplakater bombarderer sansene med veldig mye tekst, farger og inntrykk. I en flyktig verden full av inntrykk og hastende mennesker, hvordan griper man tak i oppmerksomheten gjennom en plakat?
Johanne: Når man designer velger man jo ut hvem man ønsker å treffe, hvilken målgruppe man sikter seg inn mot. Her er det snakk om en festival med mange forskjellige musikksjangre. Den arrangeres på Kvarteret, og er dermed først og fremst rettet mot studenter. Ok. Da må dette være med i beregningen. Når jeg designer en plakat vil jeg jo at den skal stikke seg ut, men ikke bare fordi den har knæsje farger eller fordi den bombarderer sansene. Jeg vil jo at folk skal stoppe opp fordi det er fint, nesten uavhengig av hva som står på plakaten av tekst, egentlig. Det er det jeg prøver på, å lage noe som fanger folk. Jeg tror sjelden at en plakat isolert sett er det som får folk til å gå på et arrangement. Men det skal jo på en måte hjelpe til med å gi folk informasjon. Kanskje man legger merke til det og husker det litt sånn underbevisst. Plakaten skal bidra til å skape en stemning som skal ha noe med arrangementet å gjøre.
Robert: Man kan jo i teorien gjøre hva man vil med en plakat så lenge den fungerer, altså så lenge folk går bort til den og ser hva som står der. Så lenge den fanger folks oppmerksomhet. Det er jo det som er poenget.
Johanne: Det skjer jo også hele tiden nye ting innenfor informasjonsformidling. Strategiene for å få tak i andre menneskers oppmerksomhet videreutvikles hele tiden. I dag kunne man for eksempel hatt en plakat hvor det bare sto «les meg» med en nettadresse, eller enda bedre, en qr-kode som sender deg rett til arrangørens nettsider.
Anders: Et annet «mål» med plakatdesign er jo at folk skal få lyst til å stjele plakatene. Om noen stjeler plakatene, er det et sikkert tegn på at plakaten er fint laget. Det er riktignok kjipt for arrangøren om alle plakatene blir stjålet før arrangementet, samtidig er det jo et sikkert kvalitetstegn. Ingen gidder å stjele kjedelige plakater, uansett hvor informative de er.
Anders, du driver med design og lager blant annet platecovre, og er dessuten tatovørlærling. På tumblr-siden på bloggen din kan vi se litt hva det går i; stilen din er i hovedsak sort/hvitt og litt dunkel?
Anders: Jeg driver med mye forskjellig, egentlig, men det går kanskje aller mest i tegning. Og ja, mye er i sort/hvitt. Da jeg gikk på skolen, fikk jeg ofte beskjed av lærerne om å bruke mer farger. At ikke alt trengte å være så dystert og mørkt. Så jeg hørte på det lærerne sa, men til slutt tenkte jeg at nei, jeg må følge min egen stil. Så da ble det sånn. Det gjelder å dyrke sin egen stil, sitt personlige uttrykk. Man kan kanskje si at jeg er mer opptatt av kontraster enn av farger.
I det siste har jeg drevet en del med veggmaleri. For eksempel har jeg tegnet en hel vegg hos deisgnbyrået JWT Amsterdam (se bilde ovenfor). Det var et prosjekt jeg ble kastet ut i gjennom et designbyrå jeg jobbet for i Rotterdam. Oppdraget var rett og slett følgende: «Her har du en åtte meter lang vegg og en haug med tusjer, værsågod, vi sjekker på slutten av dagen at du er ferdig.» Det var en interessant måte å jobbe på. Jeg lager noen platecovre også, blant annet har jeg designet coveret til det norske metalbandet Dødsengel sin neste plate.
Jeg har generelt holdt mye på med metalsjangeren, både som jobb og som hobby, og jeg synes det er interessant hvordan ting har endret seg. Det er ikke lenger like mye «musikkpoliti» innen metal. Tidligere har det vært veldig sånn at du må ha den og den klesstilen, like den og den plata, det og det bandet, du må ha langt hår, og så videre – altså veldig strenge krav til hva som er lov og hva som ikke er lov. Disse uskrevne reglene har etter hvert blitt mindre strenge innen metalsjangeren. Dette gjelder også for coverdesign – det er større variasjon og nyskaping innen metalcovre nå enn hva det var tidligere.
Robert: Coveret til Deafheavens nye plate, Sunbather, er et godt eksempel på dette. Det er en mørk og hard plate, men coveret er jo rosa. Man må ikke nødvendigvis ha et sort/hvitt bilde av en skog på forsiden av plata. Ikke nå lengre. I det hele tatt har mange musikksjangre og -tradisjoner fått øynene mer opp for hvor mye man kan uttrykke med et platecover, og hvor mange muligheter det ligger her. Det er en veldig spennende utvikling.
Anders: Innen mer klassisk metal har det ofte vært slik at coveret og ikke minst bandets logo har vært veldig «metalske». Darkthrone og Mayhem er eksempler på band hvor musikken høres ut akkurat som logoen tilsier. Logoen er rett og slett en perfekt beskrivelse av musikken. Det er på en måte veldig kult, samtidig blir det litt lite nyskapende etter hvert. Om man tar en titt i metalavdelingen til en platebutikk ser man jo raskt at det har gått mye i det samme i denne sjangeren – små variasjoner innen en veldig stramt definert «imageoppskrift». Så det er bra at det har løsnet opp litt.
Robert, du har også laget mange platecovre, blant annet for bergensbandene Electric Eye og Monstereo. Coveret til Monstereos album Spacesuits, On! er ganske speisa saker, mens coveret til Electric Eyes album Pick-up, Lift-off, Space, Time er enda mer abstrakt. Kan du fortelle hvordan du laget disse bildene og hvordan de er ment å beskrive musikken?
Monstereo-coveret er faktisk en tegning, og de fem astronautene som flyter rundt er jo ment å gi noen assosiasjoner til musikken Monstereo lager. Et cover trenger ikke å være et konkret bilde av noe, men det bør på en eller annen måte gi noen inntrykk av hva slags musikk det er snakk om.
Da jeg laget coveret til Electric Eyes album Pick-up, Lift-off, Space, Time jobbet jeg mye med enda mer abstrakte ideer, og coveret her er ikke ment å fremstille noe bestemt, helt konkret. Hensikten har vært å knytte coverdesignet til den psykedeliske musikken Electric Eye driver med – å vise noe av musikken, stilen, imaget til bandet. Både Electric Eye og Monstereo driver med ganske speisa musikk, på litt forskjellige måter, coverdesignet er ment å gi noen assosiasjoner til musikken, å etablere en stemning eller atmosfære.
Anders: Det er jo nettopp veldig atmosfærisk da, dette coveret til Electric Eye, det er en sånn plate hvor coveret i seg selv er av interesse fordi bildet er så kult. Jeg synes, Robert, at du har en veldig markant og personlig stil. Når jeg ser på for eksempel plakatene til Flatøy Rock, så ser jeg at det er ditt arbeid med en gang. Det er noe særegent over det.
Hva slags tips kan dere gi til unge mennesker som har lyst til å jobbe med design?
Johanne: Gjør akkurat det du har lyst til. Lag ting du selv liker, og bli god på det.
Robert: Skal du komme deg inn i denne bransjen, må du jobbe masse. Masse. Du må like å jobbe, det må på en måte være mer enn bare en jobb. Man bør ha jobben som en slags livsstil.
Anders: Er du litt i tvil, er det bare å slutte.
Robert: Vel, man må jo jobbe litt mot sin egen tvil noen ganger også da.
Anders: Joda, joda, men da tviler du ikke.
Robert: Men det er noen ganger det er litt tøft, man er blakk og føler at man jobber mye mer enn hva man tjener og det er liksom en kamp. Det kan føles litt meningsløst noen ganger, det er vel ikke til å komme utenom. Men først og fremst er det gøy.
Anders: Vi er jo alle tre i startfasen og det er begrenset hva vi har av erfaring selv. Men om man har lyst til å drive med dette, så er det bare å kjøre på. Man må imidlertid være klar over at det er en hard bransje og en tøff kamp for å komme seg opp og frem.
Her kan du se og lese mer om hva Johanne, Anders og Robert driver med:
Johanne: http://johanneka.com/, https://www.facebook.com/johannekablog
Anders: http://rockum.tumblr.com/, https://www.facebook.com/AndersRokkum
Robert: http://overhaus.no/, https://www.facebook.com/overhaus1
