«Another great find from Bella Union, there's not a weak moment on this engaging debut». Med slike ord omtalte britiske Q Magazine debutplata til Newcastle-bandet. Også her til lands markerte plata seg, selv om ikke bandet har en altfor store fanskare på norsk jord. 20. januar blir hvert fall bandet å se på Parkteatret. Til tross for hederlig omtale av den første plata var ikke Hazel Wilde i tvil om at potensialet måtte videreutvikles.
– Vi ville skape et mer autentisk, varmt og stort lydbilde, og det synes jeg vi har klart. Det hadde vært «a shame» om vi laget noe helt likt. Vi hadde en del problemer rundt arbeidet med plata, men jeg er stolt av at vi klarte å holde det gående, og fullføre albumet slik vi ønsket.
– Vi hadde ikke råd til et «posh studio»
Arbeidet med plata startet med noen veldig vage ideer. Ideene ble etter hvert utviklet til reell musikk, og med tiden merket geordiene hva som fungerte, og hva som ikke fungerte. Det endte med at noen prosjekter ble lagt på is, og hovedfokuset ble rettet mot låtene som var aktuelle for plata.
– Fordi vi hadde lite med penger hadde vi ikke råd noe «posh studio», så vi dro til en gammel skoleaula på landsbygda. Der var vi i en måneds tid for å spille inn, og til slutt mikset Paul (Gregory) låtene sammen i studioet sitt.
Bandets historie går helt tilbake til 2007. De to påfølgende årene utga de to EP-er, henholdsvis The Starlight EP og Misfortunes and Minor Victories. Utgivelsene førte til at bandet signerte med Bella Union, og i 2011 kom altså debutplata. Til tross for de gode mottakelsene til debutskiva så uteble prestasjonspresset. For det britiske bandet var det viktigste å utvikle seg som band.
– Jeg tror man alltid vil føle en viss usikkerhet rundt plateslipp, og om folk som likte den første plata også vil like den nye. For oss var det derimot mye viktigere å føle at vi som band hadde progresjon, at vi beveget oss i den retningen vi ønsket.
Hvem har vært deres viktigste musikalske inspirasjonskilder?
– Hver og én i bandet er inspirert av et bredt spekter av musikere, fra ambientmusikk à la Brian Eno til postrock à la Mogwai og folkemusikk á la Joni Mitchell. Personlig er Bob Dylan en av mine favorittartister, men jeg tviler på at man kan kjenne igjen det i vår musikk.
Livets glade dager på turné
Før arbeidet med den siste plata valgte to av medlemmene å forlate bandet, nemlig brødrene Adam og Brendan Sykes. Wilde er på ingen måte indignert av den grunn, hun mistenker at de rett og slett ikke likte å være en del av et turnerende band. Hvilket hun kan forstå. Selv er vokalisten en stor fan av det å reise rundt på turné.
– Det beste er å møte mennesker som forteller hvordan de for første gang kom over musikken vår, eller hvordan en spesiell sang har betydning for dem. Det er alltid kult, og det overrasker meg like mye hver gang. Når jeg sitter hjemme og skriver tenker jeg aldri at noen i en by som for eksempel Brüssel eller Milano en gang vil få et spesielt forhold til en av våre sanger.
Lanterns on the Lake er på turné i disse dager, det hele startet i Brüssel i Belgia i går (15. januar). Nå står flere europeiske land for tur, før det hele avsluttes i Canada og USA i starten av februar. Førstkommende mandag (20. desember) gjester altså bandet Parkteatret i Oslo, hvilket Wilde ser frem til.
– Vi har aldri spilt i Oslo før, så det er noe vi gleder oss veldig til. Det ser ut som en fantastisk by, så vi gleder oss!
Helt til slutt. Hvilken artist mener du man bør følge nøye med på fremover?
– Jeg liker en fyr som heter Oliver Wilde. Og vi er ikke i slekt selv om vi har samme etternavn!
Lanterns On The Lake - The Buffalo Days from Lanterns On The Lake on Vimeo.
