The Pinkertons har i løpet av det halvannen år beveget seg fra øvingslokalet til Slottsfjellfestivalen, via en vinter på de lokale scenene i Oslo og omegn. Bandet har også rukket å bidra med to låter på soundtracket til tv-serien Dag, når den ble lansert på Netflix. De siste månedene har blitt brukt til å spille inn deres selvtitulerte debutalbum i Six Feet Over Studios.

Forrige helg spilte The Pinkertons en strålende supportjobb for The Cubical på The Crossroad Club i Oslo, noe som endte med at de ble invitert til Liverpool for å spille på The Cubical sin egen mini-festival i mai.

Musikknyheter.no var på Crossroad og fikk en så solid bakoversveis av konserten til The Pinkertons at vi måtte ta en prat med gutta.

Hvem er The Pinkertons?


- Vi er fem hyggelige unge menn i et band med ambisjoner, som spiller rock & roll influert av blues, country og garage. Vi er svake for den amerikanske musikktradisjonens kultur for historiefortellinger. De beste musikerne i dag er etter vår mening de som klarer å skape og formidle historier gjennom musikken. Musikk skal komme fra et genuint sted. Hvis du ikke tror på det du gjør så er det lite vits. Da klarer du ikke å engasjere lytterne. Vi ønsker at de som hører på oss skal tro like mye på musikken som vi gjør og at de skal ha det like gøy som vi har det når vi spiller den.


Debutalbum på trappene - hvor langt har dere kommet i prosessen?


- Plata er ferdig den. Vi hadde egentlig ikke tenkt til å spille inn plate med det første, men etter en konsert spurte en av de som så oss om vi var interesserte i å lage en plate med han. Det ble ikke til det, men han satte oss i kontakt med Sjur Lyseid fra Little Hands of Asphalt. Hele plata er spilt inn i Six Feet Over Studios i løpet av fem, seks helger. Sjur har produsert og mikset hele albumet og definitivt satt sitt preg på det. Vi er veldig stolte og gleder oss til å vise den fram.


Hvis dere skulle spille en coverlåt på deres neste konsert, hvilken ville det ha vært i så fall?


- Nå har vi aldri spilt coverlåter på konsertene våre selv om vi liker det når andre band gjør det. Det måtte blitt en låt vi virkelig kunne satt vårt preg på. Det er lite vits å gjøre en versjon av Waitin` around to die av Townes. Noen låter bør man ikke røre. Det samme gjelder vel det meste av Tom Waits sine greier. Hva skal man tilføre der?? Vi har en del pophuer i bandet vårt, så kanskje noe av Beyoncé eller Håkan Hellstrøm? Cant Get You Out of My Head av Kylie Minouge hadde virkelig kledd oss tror vi, men den har jo The Flaming Lips gjort en drøy versjon av allerede.

Anmeldere er flinke til å sammenligne nye band med andre band. Hvis du selv måtte beskrive ditt band og bruke to slike sammenligninger, hvordan ville det lyde?

- Det er overraskende vanskelig å sammenligne seg selv som band med andre band. Det er haugevis av band man kunne ønske å bli assosiert med, og ganske mange band man helst ikke vil sammenlignes med. Hva med The White Stripes og The Black Angels kanskje?


Hvilket band drømmer dere om å varme opp for, og hvorfor?

- Det har vi aldri tenkt noe særlig på. Det er jo bestandig bra å spille sammen med hyggelige folk. Håkan Hellstrøm virker jo forferdelig hyggelig, det hadde kanskje vært kult å varmet opp for Håkan i Spektrum eller noe sånt. Man får sikte mot det. Eller, det hadde vært veldig bra å varmet opp for The Band. Spilt en liten halvtime før The Last Waltz. Det hadde vært stilig. Da kunne man spurt Robbie Robertson hvordan han klarte å skrive The Weight.


Hvis du skal trekke frem tre inspirasjonskilder som er en slags fellesnevner innad i bandet, hva må med?

- Vi er veldig opptatt av at musikk skal framføres med hjertet, og Håkan som vi nevnte tidligere er jo virkelig en inspirasjonskilde på det området. Mannen er jo så tilstede i øyeblikket at du som publikummer blir tvunget inn i universet hans. Det synes vi er fett. Musikalsk så ligner jo ikke vi på han på noen som helst måte men hans patos er noe vi inspireres av. Tekstmessig så har man jo Tom Waits. ”Christmas Card from a Hooker in Minneapolis” for eksempel. Snakker om å formidle historie da gitt! Vi har egentlig veldig variert smak i musikk. Mellom oss fem så blir vi inspirert av alt fra Guy Clarke til Todd Terje. Vi har funnet en formel hvor Jørgen skriver mesteparten og tar det med til resten av bandet. Han kommer da drassende med en country eller blues låt som blir til en The Pinkertons låt etter at den har gått gjennom kverna. Noen ganger går den prosessen smertefritt, andre ganger må man stappe og dytte for å få hele greia gjennom. Det er uansett en kul måte å jobbe på.


Det er mye bra norsk musikk om dagen. Hvilke andre norske band mener du man
 bør følge med på?

- The Cheaters kom jo akkurat ut med ei knallbra plate, også er de jo utrolig tight live. De liker vi godt. Vi spilte en konsert med Lady Moscow for en tid tilbake. De var knallfete. Snakker om å ta publikum med storm altså! De har jo også en ny plate ute nå. Veldig bra! O Martin har laget en kanonplate. De låtene han skriver synes vi bestandig er dritbra. Vi må også nevne Jonas Aasen. Han spiller kul country. Han har spilt rundt omkring i Oslo de siste årene og skal spille sammen med oss på Last Train 8. Mai. Det gleder vi oss til.


Hva med internasjonale skiver, noen favoritter akkurat nå?

- Alle i bandet har forelsket seg i den nye plata til The War on Drugs. Den synes vi er knallfin. Hurray For The Riff Raff har også laget en nydelig plate. Den kom ut i fjor og heter My Dearest Darkest Neighbor. En annen herlig plate som kom ut i fjor er The Graceless Age av John Murry. Tredjesporet ”Little Coloured Balloons” er et ti og et halvt minutt langt mesterverk med nerve og hjertesmerte. Fantastisk.


Hva er planene fremover for The Pinkertons?

- Planen framover er å fortsette å spille konserter. Plata kommer ut i løpet av høsten og vi har planer om å gi ut en singel i løpet av sommeren. 8. mai spiller vi på Last Train i Oslo, det blir knallfett. 25. Mai spiller vi på Lomax i Liverpool. Det blir kanongøy. Det er bestandig morsomt å spille for folk som aldri har hørt oss. The Cubical er ett av våre favorittband, så at de ville ha oss med er veldig kult. Det er mye spennende på gang og vi gleder oss til fortsettelsen.






Foto: Robert Lundell