– Vi kan møtes utenfor Majorstuhuset, så tar vi oss en is og får litt frisk luft i samme slengen.
Våren blomstrer alt den kan i Oslo. For litt over en uke siden slapp Aleksander Johansen vinylversjonen i form av en EP som vakte oppsikt og forundring i slutten av fjoråret. Releasekonserten i fjor på Crossroads Club i Oslo var som et rituale. Før Johansen gikk på scenen var han fremdeles soloprosjektet iampsyencefiction. Da han gikk av hadde han blitt frontmann i bandet Psyence Fiction, oppkalt etter en skive av UNKLE som ble sluppet på tampen av 90-tallet. En noe schizofren plate med elementer av electronika, trip hop, rap og utallige lydklipp (samples). Selv har Johansen (med iampsyencefiction) lagd mørk, stemningsfull og emosjonell musikk ved hjelp av egen stemme, gitar og en drøss andre dyktige musikere. Sånn sett kan det trekkes få konotasjoner til albumet han har valgt å oppkalle seg etter.
Hvorfor valgte du å ta navnet etter en plate som er veldig ulik det du selv lager?
– Det er mer som en homage. Den skiva er bare så sykt kreativ. Choppa, interessant og utrolig variert. Det var én av de første skivene jeg hørte på og tenkte «oi!». Dette er ikke et konseptalbum der du følger en rød tråd. Det finnes mange interessante små biter og kutt. Du hører at det er velkomponert og at det er veldig forseg gjort. Så er også Richard Ashcroft og Thom Yorke med. De er folk som jeg synes er utrolig gode til å lage musikk.
På mange måter reflekterer albumet til produsentene DJ Shadow og James Lavelle i datidens UNKLE idealet til det Johansen vil at bandet skal være.
– Plata er et samlingsprosjekt hvor UNKLE har lånt en del stemmer som skulle vise seg å bli sterke senere. Jeg vil også invitere folk til mitt prosjekt som jeg synes er flinke. Det skal være et åpent, kreativt miljø, og jeg synes at Psyence Fiction-skiva er overkreativ, sier han.
Hør favorittlåta til Aleksander fra plata:
Fra fiskestad til tigerstad
Johansen forteller at han vokste opp med gitar i hjemmet i Lofoten, og om faren som var god hobbymusiker. Moren var både maler og kunstner i det som var et fargerikt hjem. Han ble introdusert til mye forskjellig musikk, både spansk, norsk og svenskt. Han husker også spesielt godt det engelske popbandet XTC.
– Man fikk lov til å gjøre det man hadde lyst til. Hvis man ville bråke med strenger så var det greit. Vi ble oppfordret til å holde på med kreative ting. Jeg begynte på gitarkurs, men syntes ikke at det var noe gøy, og ville heller lære det selv. Jeg fikk oppmuntring til å stimulere meg selv kreativt.
I 2010 ble iampsyencefiction født under en bursdagsfest på Revolver. Før det hadde Johansen studert journalistikk i Kristiansand, og jobbet for NSB. Sistnevnte syntes han var helt fantastisk. Da han først kom til Oslo var det imidlertid ikke altfor mange kjente fjes å se.
– Jeg var ikke inne i noe musikkmiljø. Jeg har kommet i kontakt med folk først og fremst via Radio Nova og programmet der som het «Bra Trommis». Jeg ble også kjent med de som driver Gut Feelings og Nova Fest og sånt, altså fine ting som skjer i Oslo. Jeg har også fått noen kompistjenester underveis, sier han
– Et potensiale jeg ikke var klar over
Spoler vi fram fire år i tid har iampsyencefiction vokst opp til å bli Psyence Fiction, Norges nye indiefavoritter med to EPer i kofferten, tittel som Ukas Urørt, og vellykket konsert under årets by:Larm. De har fått varme opp for Justin Vernons sideprosjekt Volcano Choirs, og spilt sammen med Nina Persson fra The Cardigans. Det er nå et band bestående av Nils Martin Larsen (Jaga Jazzist, Lama), Eivind Almhjell (Mozano, Sunturns), Simen Aasen (Einar Stray) og Eirik Kirkemyr (Dråpe). Sjefen sjøl er veldig fornøyd med at han nå har fått laget et band ut av iampsyencefiction.
– Det utrolig mye artigere å spille konserter som band. Etter at vi begynte å orkestrere og arrangere låtene, jeg og Nils, så jeg at de hadde et potensiale som jeg ikke var klar over selv, og ikke klarte å utnytte alene. Nils er veldig, veldig kreativ, og har noen musikalske antenner som jeg ikke helt forstår. Jeg ser at vi må ha mer lyd for at det skal bli så effektivt som mulig. Som tilskuer synes jeg det også er mer interessant, og en større opplevelse å se et band kontra en mann som sitter på en krakk. Man skal ikke tro at man er Bob Dylan etter å ha gitt ut én EP. Jeg tror live-musikken er det som skiller de gode musikerne fra de dårlige, og har man et bra band spiller man fletta av alle som har møtt opp uansett.
Johansen sier at det er et band som ikke alltid er avhengig av at alle fem er på plass for å spille konsert. De kan være dynamiske og fleksible sånn sett.
– Vi har en veldig behagelig greie i bandet. Hvis vi ikke er alle fem tilstede og kan spille så band pleier bare jeg og Nils å spille. Vi kan reise veldig lett og billig når vi er to, samtidig som at vi kan lage veldig fin musikk. Det er mulig å gjøre ting selv om man er i startgropa. Vi prøver bare å følge opp med det som finnes, sier han.
– Mitt store aber
Hvilke musikere er viktige for deg?
– Jeg har alltid likt Warren Ellis, som spiller sammen med Nick Cave & The Bad Seeds. Johnny Greenwood er jeg veldig fan av, samme med Joanna Newsom. Harpe er noe jeg er veldig glad i. Første gang jeg hørte Red House Painters og Mark Kozelek tenkte jeg at han er én av vår tids virkelig store låtskrivere. Også Jason Molina, som dessverre tok kvelden, men er veldig stor for meg.
Er du fan av den klassiske musikken Greenwood har laget, eller arbeidet hans i Radiohead?
– Jeg er bare fan av hele fyren, og musikaliteten hans. Han virker også som en veldig levende musiker som spiller mye på følelser og skaper noe som du ikke trenger å notere for å forstå.
Hva med norsk musikk?
– Jeg har egentlig aldri hørt på så mye norsk musikk, men jeg likte godt Robert Burås og My Midnight Creeps. Den kreativiteten han hadde beundrer jeg.
På høyre håndledd har Johansen fått risset inn et merkelig vesen i blekk. Tatoveringen er av Jeremiah the Innocent, en froskelignende skapning tegnet av singer-songwriter og kunstner Daniel Johnston. Figuren har blitt selve varemerket til Johnston, som lider av både schizofreni og manisk depresjon.
– Johnston er et bilde på en kreativitet man ikke skal sette spørsmålstegn ved. Det er mitt store aber her i verden, at jeg ikke var i Oslo de gangene han var her, eller på Quart-festivalen det ene året og fikk sett ham spille, forteller han.
Intervjuet fortsetter under bildet
Gangsterrap og kassegitar
Selv om man er musiker på fulltid må man ikke alltid høre på musikk. Johansen forteller at han egentlig hører lite på det, og sjeldent oppsøker nytt materiale. Den tiden han bruker på musikk går enten til konserter eller selvkomponering. Likevel har han plukket seg ut noen favoritter så langt i år.
– Den nye til Tycho er dritbra, og sisteskiva til The War on Drugs er helt fantastisk. Nye til Kozelek/Sun Kil Moon er veldig bra, men jeg liker fortsatt bedre Red House Painters. Benji blir litt teksttung, men sterkt er det. Koringa på Carissa med Bonnie ‘Prince’ Billy synes jeg var ett av årets høydepunkt. Og Highasakite var også veldig bra. Jeg har litt problemer med å forstå tematikken i tekstene deres, men kanskje de er litt sånn som meg der det er mer bilder enn historie.
Johnansen har forøvrig litt annen musikk i spillelista for tiden. Den nye singelen til, for eksempel, Nicki Minaj har han helt dilla på.
– Lookin Ass er fet. Hun flower så jævlig. Jeg har også begynt å høre på Notorious B.I.G igjen, selv om det ikke er en guilty pleasure sånn sett. Så nå sitter jeg hjemme og hører på gangster-rap mens jeg spiller gitar. Når jeg skal prøve å finne noen hooks går jeg til B.I.G, smiler han.
Bro bro brille
Under spørsmål om hva som er den beste konserten han noengang har vært på sitter han lenge og tenker, før han konkluderer med at han ikke vet hvilken det skulle vært. Derimot er det én kveld som skilte seg spesielt ut.
– Dan Deacon på Revolver var nok det beste jeg har vært på i Oslo. Da fikk han alle til å gå bro-bro brille, ler Johansen.
Hvordan gikk det seg til?
– Han hadde en konsept med techno og partyleker der alle må være med. Du er bare nødt til å være med på det, eller så må du stå alene og se ironisk på det. Men det er så smittsomt. Til slutt er det sånn at hvis du ikke er med så er det du som er rar.
Konserten begynte med at alle måtte holde en finger opp mot taket og se på den mens de kneler. Den måtte de se på mens hele Bohemian Rhapsody ble pumpet ut av anlegget.
– Da lurer du jo på hvis dette skjer nå, hva skjer etterpå da?, humrer han.
– Hele konserten var den ene partyleken til den andre. Han delte lokalet i to med dance-offs, og alle måtte danse som den som stod i midten. Åpnet bakdøra og alle måtte gå ut og rundt huset… Det var det glade vanvidd! Det blir jo en sånn greie der man kan spørre folk «var du der?».
Tiden fremover
Psyence Fiction skal snart ta turen til Sverige for å spille under WiMP Sessions. De skal også bistå med lydkulisser, når Karl Ove Kanusgård leser opp fra Thomas Waagstrøms nye bildebok førstkommende tirsdag på Blå. De har akkurat signert avtale med Atomic Soul som skal stå for bookinga deres. Nå er materialet klart til å spilles inn, og dager med studiotid er booket.
– Vi håper på å få ut skiva før det blir snø. Håper at den kommer såpass tidlig på vinteren at vi er aktuelle når man skal oppsummere alt som har skjedd i året som gikk, sånn cirka før november. Samtidig må det være musikk som kommer etter sommerhittene er ferdig med å dominere. Vi satser på en glidende overgang fra LidoLido eller hvem enn det er og inn i depresjonen igjen.
Johansen foretrekker LP-formatet, med en lengde på rundt 40 minutter. Han vil unngå dødlåter på debuten. Planen er åtte-ni låter på cirka fem minutter hver. Over halvparten av disse er nye låter som ingen har hørt før, og ingenting fra den nyeste EPen er med.
– Den skal få stå for seg selv, konstaterer han.
iampsyencefiction - Spy vs. Spy from APPARATET on Vimeo.
Hør EP av Psyence Fiction her:
