Det er en småsur fredag ettermiddag, med skyer som blendingsgardiner mot det siste dagslyset. Inne på Garage i Oslo er det enda mørkere, men de glødende telysholderne på bordene har staket ut kursen for de som allerede har begynt helgen: Flere fyrer og færre jenter har slått seg ned med øl fra fat og flaske, eller annen leskende nektar. Latter fra høylydte østlendinger og vestlandsk mumling fra lavmælte skjeggstubbtyper blander seg med rockete toner som fortsatt ligger på et snakkevennlig nivå.

Og inn døra tusler det en annen vestlending. Han hilser pent, ikke høylydt, og setter seg ned på den svarte sofabenken, iført skjerf, skjeggstubber og bustete hår. To måneders turné slutter her i Oslo, og det er ikke umulig å forstå at Sondre Lerche synes det er helt greit.
- Jeg drar tilbake til New York på søndag, etter å ha vært på reise over hele USA og Canada i september og rundt i Europa i oktober. Så det blir godt å ikke reise hver dag, smiler han, med trykk på “hver”.


Spindelvev og studioherjing
Men før han kan vende tilbake til det inspirerende og spennende kunstnermiljøet i Williamsburg, der han og kona Mona har bodd det siste halvannet året, må han oppfylle sine plikter her i byen.

For mange vil ha litt kvitring fra Lerche. Siste post på programmet er en konsert som også er en Halloween-fest uten kostymeplikt, på Café Månefisken lørdag kveld. Lerche har ikke ordnet seg noe kostyme, men hvis han skulle ha kledd seg ut, hadde valget vært åpenbart:
- Jeg ville ha kledd meg ut som Spiderman. Jeg liker ham, har alltid identifisert meg med ham. Han er jo en helt vanlig gutt også, forklarer Lerche.

Selv om Lerche ikke kan skyte spindelvevtråder ut fra håndleddene, har han likevel klart å samle trådene på sitt nye album, Heartbeat Radio, som ble sluppet i september. For albumet kombinerer de ulike tendensene og stilene han har vært innom på de tidligere albumene, forteller artisten.
- Det oppsummerer en del essensielle ting jeg vil få fram. Men prosessen har vært lang og strabasiøs, det tok lang tid å komme fram til disse låtene. Til låter som er tydelige, med solid komposisjon som tåler å bli lekt og herjet med i studio, fortsetter han.


Knallkritikker og kvalitetskvaler
Heldigvis har strevet absolutt betalt seg, med gode anmeldelser av både selve albumet og konserter i platas kjølvann. Sondre Lerche synes det er hyggelig med alle som liker musikken, enten de befinner seg i salen eller skriver anmeldelser. Men i sistnevnte tilfelle innrømmer han at det først og fremst dreier seg om business:
- All positiv omtale er jo bra for å få spredt “budskapet om platen”, men ellers liker jeg ikke å bry meg så veldig mye om anmeldelser. Men jeg føler også veldig sterkt at dette er min beste plate, jeg er veldig fornøyd, sier han med innlevelse, mens han med en overbevisende gest trykker den ene hånden mot brystet.

- Etter dette nye, solide albumet; kan du bli bedre?
Lerche tar en slurk av vannglasset som lever farlig på det vaglete barbordet og fortsetter tendensen til å buste til håret mens han snakker:
- Når jeg er ferdig med en plate jeg er fornøyd med, får jeg alltid en sånn følelse, “kan jeg lage noe bedre nå?”. Men den pleier å gå over etter hvert. Nå har jeg begynt å få følelsen av å kunne lage noe annet, begynnelsen på noe som kan bli… en eller annen greie. Og så får man håpe at det blir bedre også!

- Apropos plater man er fornøyd med, hender det at du setter på det aller første albumet ditt lenger?
- Jeg setter det ikke på og digger akkurat! Men i sommer gikk jeg igjennom alle albumene sammen med en venninne, for å notere ned alle notene. Det var et lite kick, det er kult å oppdage at man har opparbeidet en katalog av plater å være stolt av. Og jeg synes Faces Down holder seg ganske godt, selv om jeg ikke er helt fornøyd med et par av tekstene. Albumet minner meg om tenårene, litt som en gammel skoledagbok, siden det er skrevet ved pulten i timen. Mange skolefrustrasjoner kom ned på papiret, smiler han skjevt.

Men ikke alle frustrasjoner ble fordrevet skriftlig i Lerches skoledager. Én gang, da han var liten, var han nemlig i slåsskamp også, en opplevelse han forklarer som helt tullete.
- Jeg slåss med en gutt på skolen som hardnakket påstod at broren hans ikke het Frode, noe jeg visste at han gjorde! Han skulle bare provosere meg, og han var en helt patetisk motstander. Han bare kløp og kloret, nærmest fnyser Lerche humørfylt.


Småspist sjarmør
Når Sondre Lerche er hjemme i New York pleier han å spise en liten brødskive med syltetøy på til frokost, alltid med appelsinjuice ved siden av. For man kan ikke ha ultimate frokoster som egg og bacon og fruktsalat hver dag. Og det er kanskje praktisk å ikke ha opparbeidet seg noen struttende pondus når man pleide å bo midt i Det store eplet:
- Vi bodde på Manhattan i to og et halvt år, og der var det veldig trangt. Stuen, soverommet og arbeidsrommet var samme rom, det ble litt intenst, forteller Lerche.

Men i Williamsburg, som ligger utenfor Manhattan, har Lerche og kona bedre plass, noe som kanskje kan mane til kraftigere frokoster? I dag har han i hvert fall spist dobbelt så mange brødskiver. Og dessuten drukket ferskpresset appelsinjuice.
Så sannsynligvis er Sondre i stand til å sette inn sin siste sjarmoffensiv i Oslo, på Café Månefisken, etter å ha tuslet ut døra på Garage og vært innom et TV-studio eller to på veien. For mange vil ha litt kvitring fra Lerche før han trekker mot mer metropoliske strøk.


Bilde: Isabell N. Wedin

Sondre Lerches hjemmeside
Sondre Lerche på Myspace